HOME | DD

Description
body div#devskin0 hr { }

Kapittel I: Invasjonen

Det hadde gått fire timer siden Jorden hadde plukket opp ukjente, elektroniske signaler. En time etter hadde strømmen gått og planeten hadde blitt mørkelagt. Det hadde gått to timer siden regjeringen hadde plukket opp et signal utenfor Saturns ringer og en halvtime etter hadde de reist ut for å sjekke kilden til de ukjente signalene.
Det tok ikke lang tid før befolkningen hadde blitt urolige. Uten strøm virket ikke alarmsystemene, og pøbler, vandaler og kriminelle hadde tatt nytte av anledningen og hadde brutt seg inn i forretninger og stjålet alt de kom over. Anarki rådet over hva som tidligere hadde vært verdens hovedstater. Folk var redde. Ventende på svar satt de gjemt i sine trygge hjem, skjelvende og skremte.
---
Renchi hutret og trakk jakka tettere sammen over den forfrosne kroppen. Stemningen innendørs på flyplassen var ikke stort bedre enn utenfor. Over alt hadde familier klemt seg sammen og lignet nå mer på nøster med flerfarget hyssing enn på forfrosne sivile. Utallige glass-dører og vinduer var svarte og tildekket av lag på lag med snø, og stadig mer dalte ned over det langstrakte, forsterkede glasstaket. Serviceroboter rullet og travet rundt i panikk, mens de gjorde alt de kunne for å holde folk rolige. Et stort, rektangulært skilt som hang over skranken blinket det i gule neonlys -de hadde mest sannsynlig satt opp en alternativ nødgenerator for slike tilfeller. 18.35, sto det på skiltet, glødene i et skimrende, sitrusfarget lys. Skiltet blinket kraftig, og plutselig sto det noe nytt der, skimrende svakt med en oransje farge: 24. desember 2357.
Det er julaften og jeg er stengt inne på en flyplass med hutrende familier og blinkende lys, mens tennene mine nesten detter av på grunn av all klapringen. Tenkte hun bittert, mens hun så på skiltet med irriterte og delvis melankolske øyne. Skiltet blinket igjen. Renchi bannet lav da skiltet flimret med de fire mest irriterende ordene hun hadde hørt på lenge, skrevet med en blanding av tykke neonblåe og neonrøde bokstaver: Ha En Fin Dag.
Skiltet speilet seg i de hissige øynene hennes som et stort, hånende banner.
«Ha en fin dag? Ha en fin dag?» Gjentok hun snerrende og lavmælt, med en stemme som knapt var sterkere enn en liten bris. «Hvorfor skrev de ikke bare ,vi vet at dere har fått en jævla dag så langt, men prøv å tenk positivt, i stedet for?»
«Hvem vet.» Kom det plutselig fra hennes høyre side.
Renchi bykset høyt til værs, veivende med armene i brede sirkler som en hollandsk vindmølle og ga et raskt, skremt hyl i respons. Hun berørte bakken igjen, andpusten etter den brå bevegelsen. Hjertet hennes hamret i brystet, pusten hennes skrapet mot luftrøret, lungene verket etter det kjappe luftinntaket i den verkende kalde luften. Hun skulte og snudde seg raskt mot høyre.
Det var den unge mannen hun hadde dultet borti noen få timer tidligere, og med en nærmere titt, kjente hun kinnene sine bli røde som husbranner. Han var kledd i en ravnsvart skinnjakke over en flekkfri, hvit T-skjorte, slitte dongeribukser og et par joggesko som virket som de var i god tilstand tross mye bruk. Håret hans var ravnsvart, men hadde melkehvite striper -Renchi visste på en eller annen måte at det var hans naturlige farge-, klippet kort i nakken, mens de ravnsvarte, piggete luggene hang på hver side av ansiktet hans. Han hadde et rolig og avslappet ansiktsuttrykk -nesten som han ikke kunne føle noe som helst- med gyllenbrun hud og skarpe trekk. Fyrens kroppsbygning fikk ham til å se ut som om han hadde blitt meislet av en rennesansekunstner; alt fra haken til anklene virket som en jobb utført av en stor skulptør. Men øynene hans utløste Renchis alarmklokker: De var skarpe og våkne og farget som de mørkest kaffebønner, men et sterkt hat brant i dem, mer intenst enn Renchi noen gang hadde forstilt seg hadde vært mulig -og hun kunne sverge på at det høyre øyet hans glødet et svakt skjær av blodig rødt.
Han så på henne med et løftet bryn som var buet i en perfekt bue. «Hva?» Han gliste hånlig, men falskt. «Mistet munn og mæle?» Hun ristet raskt på hodet, den blussrøde fargen bleknet og hun skulte dovent på ham.
«Prøver du å være morsom?» Spurte hun, og fyren ristet langsomt på hodet. Det hånlige, falske fliret hans var borte, nå erstattet av en seriøs mine. Han utstrålte en aura som kunne tilhørt en militæroffiser, en aura som ikke hadde plass til tull og fjas.
«nei, frøken, det gjør jeg ikke,» stemmen hans var som en velsmurt baryton, smurt med en bitende, hatefull høflighet -som om han ikke ønsket noe annet enn å rive henne i filler av en heller annen grunn-, «jeg prøver bare å lette stemningen. For å lette på denne, du vet', jævla dagen' din. Forresten, vi hadde jo den ære å møtes for noen timer siden, da du skumpet borti meg, men jeg tror ikke jeg fikk navnet ditt, frøken...?»
Renchi snøftet og svarte ham, «Ja, jeg husker deg, og jeg beklager, men lærte De aldri at man ikke spør om andres navn før man har gitt dem sitt eget, herr...?»
Han lo. Latteren hans var like falsk som gliset, men Renchi la merke til en liten dråpe fornøyelse i øyekroken hans. «Touche, frøken. De har så rett. Vengador, det kan du kalle meg,» Renchi smilte, øynene hennes funklet med oppdemmet latter.
Vengador? Han må ha noen fantasifulle foreldre.
«Kan jeg få navnet ditt nå, frø-»
Hun stønnet. «Navnet mitt, Vengador,» sa hun med et slepende tonefall, «er Renchi, ikke frøken,» Vengadors skuldre slumpet forover, han pustet tungt. Han så på henne med en blank mine og øynene hans var tunge som blylodd med likegyldighet. «Så fint at du faktisk bryr deg,» mumlet hun sarkastisk.
Han humret falskt, «Prøver bare å slå av en prat, frøken Renchi,» hadde han faktisk oppført seg menneskelig, ville han hatt ledd så ansiktet hans hadde vært blått av surstoffmangel.
Drittsekk! Tenkte hun mørkt. «Neste gang blir det ikke en prat som slås av,»
Vengador humret. «Å, det var ikke særlig hyggelig sagt, frøken Renchi,» hun hoppet igjen, men denne gangen svingte hun benet i en vid buegang og siktet på Vengadors solar plexus. Det var med nød og neppe at Vengador tok et skritt tilbake.
Da hun hadde landet pustet hun tungt. Skuldrene hennes hevet seg med tunge åndedrag. Kinnene hennes var fakkelrøde. Hun så på den eksentriske Vengador som om han hadde tre hoder og åtte par øyne. Er-er han telekinesisk, eller? Tenkte hun forskrekket og forbløffet. «Hvordan hørte du meg, herr Veng-ador?» Han humret falskt. Den latteren hans er like falsk som sangstemmen til de fleste popartistene.
Han humret livligere, de kaffebønne-fargede øynene hans glimtet i undertrykt fryd og humor. «Du er ikke så stille som du kanskje har trodd, frøken Renchi,» Ørene hennes blusset like sterkt som et nødbluss som blir avfyrt i en skog i desember. Lunten hennes var nesten kappet av -og fyrstikkene ble febrilsk tent på ved enden. Tennene hennes gned mot hverandre så hard at friksjonen fikk emaljen til å hvine som fuktige sykkelbremser. Hun knyttet nevene hardt nok til at knokene ble hvite som gips og øynene lynte med slik en vrede at Zevs ville ha gjemt seg under tronen, skjelvende i frykt og hulkende som et skremt barn på allehelgensaften.
«Nå har jeg fått nok av deg, Vengador,» snerret hun ondt og hissig, «så gå et annet sted og la meg være i fred,»
Han nikket. Øynene hans ble igjen kalde og nøytrale. Med et lett sukk dyttet han seg fra veggen med et lett dytt han hadde lent seg støttende mot -og Renchi fant plutselig ut at det hadde ikke vært noen dum idé om den veggen hadde kollapset akkurat der og da. Han gikk med lange, stive, dominante steg -som om han var en militæroffiser som skulle inspisere en tropp- med hælene på joggeskoene dunket hult mot gulvet. Men Renchis øyebryn buet seg som et spørsmålstegn idet Vengadors hæl slo mot bakken med et metallisk klang -som om en nål hadde falt mot gulvet. Hun fortsatte å følge etter ham med blikket helt til han hadde satt seg ned på et enslig sete, fullstendig isolert fra de skjelvende, teppedekkede menneskehauger med bena i kryss og hendene foldet i fanget. Raring!

Timene fortsatte i stillhet -bortsett fra klapringen fra fire dusin sett mennesketenner. Renchis øyelokk ble stadig tyngre etter en intens stirremaraton fokusert på Vengadors glødene røde lampeøye. Hver gang det høyre øyet hans lyste lente Renchi seg forventningsfullt forover med hendene foldet hardt sammen som om de var flettet, leppene buet oppover i et bredt, håpefullt glis og med øyne som funklet i håp.
Hun ba lydløst med hvert åndedrag til alle guder hun noen gang hadde hørt om: «Vær så snill, si at det er et varsellys. Jeg bryr meg ikke om detaljene, men helst noe som selvdestruksjon eller overoppheting,» Hver gang det lyste ba hun om det samme, men ingen ting skjedde. «Dumme guder,» snøftet hun furtende med en lav, barnslig, pipende stemme.
Plutselig -uten noen form for forvarsel- kom strømmen tilbake med full kraft. Lyspærene blafret og slapp ut strømmer etter strømmer med blendene lys. Folk gispet, stønnet og hylte i sjokk og smerte av den plutselig, øyespiddende lysflommen. Skjermer og flyrutetabeller våknet til live, og -til alles glede- varmen ble slått på igjen og alle virket ekstremt avslappet av den elektroniske den forårsaket.
Vel...nesten alle.
Vengador satt i den samme stolen og i den samme stillingen som han hadde inntatt for flere timer. Men da Renchi hadde tenkt over det, virket ikke Vengador særlig menneskelig.
For et sjokk! Tenkte hun, snøftende i bitter latter. Det eneste som viste at han var i live var den sakte og rytmiske måten brystet hans hevet seg på og de truende, ikke-menneskelige øynene. Han hadde såvidt blunket og nå satt han der med et skeptisk og mistroisk uttrykk på det ellers blanke ansiktet.
Folk gispet idet et dusin roboter kjørte mot dem med hvinene hjul. 11 serviceroboter kjørte bort til haugene med fremdeles skjelvende mennesker som fremdeles var inntullet i tykke tepper og rakte dem kopper og glass med varm drikke fra rom i brystet sitt, mens den siste roboten bare sto i midten av rommet og stirret diagonalt oppover. I motsetning til servicerobotene, var ikke denne roboten fult så...robotlignende: Den kjørte på belter i stedet for ben, overkroppen dens var noe menneskelig -det var som å blande torsoen til en mann og en kvinne- og hadde lange, spinkle armer med små antenner festet til skuldrene og albuene, den hadde et menneskelig hode og ansikt, bortsett fra øynene dens – som så ut som noe tatt fra den eldgamle Disney-filmen WALL-E.
«Laster ned signal,» summet den lavt. Øynene dens skinte med en svak marineblå glød og hele kroppen dens utstrålte en svak lyseblå bølge av elektrisitet. «Nedlasting ferdig,» antennene begynte å snurre og dure med en lav, basslignende tone og øynene dens skinte sterkere. Alle blikk var festet til den. «Viser holografisk overførsel,» sa den. Det blå lyset døde hen, men et sekund senere skjøt det ut igjen og viste seg som en mørkeblå skjerm midt i løse luften. Folk gispet, Renchi bleknet. Hun svelget tungt; halsen hennes føltes fryktelig tørr og hun kunne kjenne magen hennes velte seg litt for mye.
På skjermen så de en stor rød og hvit rakett. Rakettens hale spydde ut store flommer av blågrønne flammer. På toppen av raketten, plassert oppå et stort, rundt, hvitt podium beskyttet av en gjennomsiktig, blå halvboble, satt Jordens herskere: Rådet. De var godt voksne menn og kvinner, én fra hver verdensdel. Det var ikke raketten som fikk folk til å gispe, men den store...tingen som fløy foran dem. Det var et stort romskip på størrelse med månen med form som et vepsebol med massevis av svarte pigger på størrelse med trestammer som stakk ut av skroget. En liten glippe åpnet seg i bolet og et lite podium fløy sakte ut, befolket med tre skapninger som satt bekvemt. De tre tingene så motbydelige ut, for å si det mildt: De hadde lange, rynkete hudfolder med et ansikt som så ut som en blanding av et villsvin, en gorilla og en blekksprut, var minimum to meter høye, enkelte hadde store, tykke mager og andre så ut som skjeletter. Kvinnene skrek og dekket over barnas øyne, mens enkelte av mennene skalv av skrekk. Vengador skalv også, men ikke av samme grunn som de andre. Han var blek som gips med tennene på tørk i et hatefullt, lydløst snerr. Øynene hans brant med hat og sinne. Renchi gispet nesten av skrekk. Vengadors blikk var fokusert på skjermen, stirrende intenst på rådet rådet, mens han utstrålte en iskald aura. Hjernen hennes begynte å jobbe. Hun kunne praktisk talt høre tannhjulene bevege seg inni skallen. Hun gjenkjente ordet vengador fra et sted, men hvor husket hun ikke.
Hva er det Vengador betyr? Hennes egen mentale stemme var ikke til store hjelpen. Hun bannet lavt. Han bare ser på rådet som om de var byttet hans. Vengador ga henne et raskt blikk. Øyet hans lyste som den reneste lavalampe og Renchi følte seg altfor ubekvem under hans intense, nærmest dyriske blikk. Han var som en panter som iakttok sitt bytte i ly av natten og skygget fra månens sølvfargede lysstråler. Til hennes store sjokk begynte en imaginær lyspære å lyse over hodet hennes som en glorie, og åpenbaringen skylte over henne som en flodbølge. Vengador er...galisisk for...hevner!
«...så hvis dere ønsker å skremme oss, så vil det ikke fungere.» Brølte en dyp, sofistikert og aggressiv stemme fra hologrammet. Renchi snudde seg sakte mot den glødende blå skjermen. På podiet hadde rådsmannen for det som tidligere hadde vært kjent som Europa, guvernør Lionel Charlestone, reist seg og sto vendt mot skapningene, rak i ryggen, haken løftet trassig opp og de turkise øynene funklet. Selv om guvernøren var en mann som nærmet seg 55 beholdt han enda den livlige flammen i sitt dominante blikk, den sterke kjeven og det bølgete, mørkebrune håret som hadde skaffet han mange koner og elskerinner opp i gjennom årene, slik som Renchis mor, Ayame, hadde falt for guvernøren 16 år tidligere. I Renchis gamle distrikt var det ingen hemmelighet hvor hun stammet fra, selv om Renchi selv ønsket at det ikke var annet enn en løgn.
«Jorden vil kjempe til siste soldat er borte,» ropte han. Skapningene lo en skrekkelig slepende og skrapende latter som fikk folk til å klynke å holde og holde seg for ørene. Skapningen i midten reiste seg og begynte å snakke, stemmen dens var som kvernet grus.
«Det skal de få slippe, men ikke dere,» et kraftig lysglimt lyste opp hologrammet, folk måtte verge øynene mot det kraftige lyset. Renchi hørte flere skrike i samstemt symfoni. Hun sperret opp og blodet stengte all lyd ute. Metall og elektronikk fløt ut i verdensrommets luftfrie vakuum. Livløse kropper svevet blant de vektløse ruinene, både hele og delte. Hun så seg raskt rundt. På Heathrow var det nå fult kaos: Folk skrekk, holdt på å få anfall, ungene gråt og Vengador...så forvirret ut. Øynene hans var revet bort fra skjermen, mens han drev og trykket og gned på tinningen. Han så opp, og så rundt seg. Renchi kunne se klar bekymring i øynene hans. Hun kunne kjenne det ble kaldere, og -tross lysene- mørkere.
Hva er det som skjer? Hun så rundt seg, men ingen av de andre hadde lagt merke til det. Skyggen ble mørkere og mørkere og større og større. Hun så bort på Vengador, og de to møtte hverandres blikk. Han så raskt opp og hun gjorde det samme.
Hun måtte bite seg i underleppen for å ikke skrikene.
Et stort objekt farte mot dem. Nå begynte folk å se opp. Vengador hoppet bokstavelig talt av setet og løp bort til en av de store glassdørene -som nå var helt svart av snø som dekket gatene- mens han brølte: «Har noen en spade?» Spørsmålet var det dummeste Renchi hadde hørt.
Hvorfor skulle det være nødvendig å ha en spade på en flyplass? Men hun visste hva han hadde tenkt til å gjøre. Hun så opp igjen. Objektet kom stadig nærmere. Hun så seg rundt, serviceboter romsterte etter spader, hakker, hammere eller andre ting som Vengador kunne bruke. Med en mekanisk summing hørte hun en av robotenes armer lukke seg om noe og dro en spade på størrelse med underarm ut av den hule brystkassen. Vengador sprintet bort og grep om spaden hardt og sprintet tilbake til vinduet og begynte å hamre løs på vinduet. Det klang og hvinte hver gang spaden slo mot vinduet, glasstøv sprutet utover gulvet og de tykke vinduene begynte å få store riper. Ripen beveget seg opp glaset og slo brede sprekker i sin vei. Vinduet ga etter, men det var for sent.
Det store objektet krasjet gjennom glasstaket og sendte glasskår og rusk og rask regnende over alle som var der mens det kom styrtende mot Vengador. Renchi beveget seg før hun visste hva hun gjorde. Hun reiste seg raskt og sprintet mot Vengador. Lungene hennes verket fort, kinnene hennes brant og leggene hennes skrek i smerte. Hun visste ikke hvorfor hun gjorde det, men hun gadd ikke å tenke over det. Med en uhyrlig fart hoppet hun og smalt inn i Vengador. Hun kunne høre han gispe idet de landet på gulvet og pusten ble slått ut av lungene hans. Men han rakk ikke å få den tilbake, for fremdriften fikk dem til å fortsette å rulle rundt som en løpsk tenne ned en utforbakke. Renchis syn svartnet raskt idet skallen hennes ble slått hardt mot gulv. Lydene rundt henne ble intet annet enn fjerne ekko. Hun kjente et hardt trykk på skuldrene og Vengadors bekymrede stemme kalle på henne: «...enchi? Renchi? Renchi!»

Hun stønnet og åpnet øynene sakte. Verden var tåkete, men hun kunne kjenne spiddende lysstråler trenge seg inn gjennom tåketeppet. Synet hennes ble igjen fokusert, og hadde det ikke vært for det blanke og likegyldige ansiktet, kunne Vengador ha utgitt seg som en engel.
Hun humret som om hun hadde fått i seg en container full av lystgass. «Hei, Gabriel,» kniste hun. Vengador så rart på henne. Hun fortsatte å knise som om hun nettopp hadde fått en ørliten dose med bedøvelse. «Å herre...» Hun furet plutselig pannen i forvirring. «Hvorfor snør det, Vengador?»
«Frøken Renchi, du må komme deg opp. Nå!» Hveste han gjennom sammenbitte tenner. Renchi så på ham som om hun var et morgengrettent barn.
«Vil ikke!» Furtet hun. Men tankene hennes motsa munnen hennes. Hvorfor oppfører jeg meg slikt? Kom deg opp, kropp. Nå! Kom igjen! Opp!
«Renchi, nå!» Vengador hveste som en villkatt og øynene hans flammet opp.
«Hvorfor?» Vengador kom seg av henne og skakket skarpt på hodet, og Renchi så bort med et omtåket blikk. Ved deres venstre side -ikke lengre unna enn 20 meter- lå det en stor farkost som så ut som en miniatyrversjon av det gigantiske, utenomjordiske vepsebolet de hadde sett for drøyt ti-femten minutter siden. «Men i himmelens navn...» hun stakk en slank, men sterk finger inn mellom Vengadors ribbein. Han gryntet og viftet irritert vekk fingeren hennes -som om den var en flue som hadde kommet for å plage han. Hun satte seg opp og lente seg mot ham. Hun så seg til høyre. En liten, nesten urørt skranke var plassert noen få meter fra dem. Den var ikke høy, omtrent halvannen meter, men i sittende stilling var den høy nok til de forble uoppdaget.
Hun grep Vengador i armen kom seg raskt på beina og de løp mot skranken og kastet seg på bakken, ute av synet.
Hun lente seg med ryggen mot skranke, og hun kunne kjenne hjertet hamre mot brystet.
«Hva er det der?» Spurte hun med en hvesende hvisking.
«Mest sannsynlig første steg i en interplanetarisk invasjon,» svarte Vengador. Stemmen hans var rolig og isende kald, og Renchi kunne kjenne at hun frøs, tross den tykke jakken. «Å sende de signalene var bare en lokkedue, slik at rådet og verdens største militære ledere ikke ville være i veien. Og når rådet ble tilintetgjort fikk de fri adgang,» ideen i seg selv var latterlig, siden Jorden hadde ikke noe verdifullt.
En lasteluke på farkosten åpnet seg med et mekanisk virr, og tre dusin av de samme skapningene de hadde sett på podiet steg ut i seks horisontalt rette linjer i perfekte synkroniserte bevegelser. I motsetning til de tre Renchi hadde sett i hologrammet, var disse mye skumlere: De var over tre meter høye, hadde armer og bein som var like tykke som trestammer og hadde muskler som var på størrelse med kanonkuler, svarte reptiløyne med gule pupiller, grønn hud og godt synlige røde blodårer over hele kroppen, de bar rare vester av et rød-svart stoff og et lendeklede med store lærbelter som bar tasker på størrelse med hodet til en Leonberger, og hver eneste en av dem bar store, fryktinngytende rifler som pulserte med multifarget energi.
Den første tanken som for gjennom Renchis hodet var: De er smarte nok til å lage så sterke våpen, men ikke smarte nok til å lage et par med bukser?
«Men Vengador,» sa hun, «hvorfor ville de komme til Jorden, som ikke engang burde ha vært et mål siden ressursene våre er nesten tomme?» med en trælet hånd strøk Vengador seg over haken, mens han murret tankefullt.
«Vel...de er tomme, men vi har jo- nei, nei det går ikke,» mumlet han. Renchi kunne se øynene hans bli glassklare. Vengador stirret fårete ut i rommet, og Renchi ble mer og mer irritert, før hun til slutt kylte knyttneven hardt inn i Vengadors side. Det uventede sammenstøtet fikk Vengador til å gispe, men Renchi måtte bitte seg i tungen for å ikke klynke i smerte.
Hva har han under den skjorta? Metallplater? Han så på henne med et irritert uttrykk og ett løftet bryn. Pannen hans var furet, og Renchi kunne se haugevis av små, hvite, overgrodde arr i pannebrasken hans -som om utallige splinter hadde blitt ylt inn i skallen på ham.
«Ja?»
«Hva er det vi har?» han så på henne med et forvirret utrykk -som om han var en eller annen valp som trengte lydighetstrening.
«Hva for no'?»
«Du sa -og jeg siterer-: ''men vi har jo -nei, nei, det går ikke''. Så, hva er det vi har?»
«Vil du virkelig vite det?» hun så på ham som om han hadde stilt det dummeste spørsmålet siden tidenes første samtale.
«Vi sitter her og er så vidt ikke oppdaget av en haug med utenomjordiske muskelmenn i lendekleder, og du spør meg om jeg vil vite hva de er ute etter?» han nikket sakte, hun måpte. Hun freste og tok et hardt grep om armen hans, og huden hans spjæret så vidt ikke idet neglene hennes skar over armen som en rive. «Så klart jeg vil vite det, din dumrian,»
«Ok. Det jeg mente var at det eneste vi har, av verdi, igjen på Jorda er-» han ble avbrutt av en av skapningenes kraftige brøl, som nesten kastet dem av gårde som en ball av tørre strå. Med en gang de hadde fått tilbake fatningen, kastet Renchi seg på bena som en katt. Glassveggen bak henne var nesten ferdig kollapset og snøen hadde rast bak dem og dekket mesteparten av gulvet, mens glassplinter og rusk fra taket hadde falt ned på gulvet og samlet seg i bunker som regndammer. Hun snudde seg og stirret med vidåpne øyne på det mest skrekkinngytende, motbydelige -mildt sagt-, marerittforårsakende vederstyggeligheten hun noensinne hadde lagt merke til, og hun måtte bokstavelig talt bite seg i tungen for å ikke rope ut: «Æsj!»
Den må ha vært gruppens leder, for den var både større og kraftigere enn resten av dem, med bulende muskler og svarte, krokete klør, en piggete, beinliknende utvekst på størrelse med et vanlig menneskes arm vokste ut fra albuen dens, den hadde ansikt som en gorilla med to par dolkeliknende hoggtenner og to elfenbeinshvite, buede støttenner vokste opp der hvor kinnbena hans skulle ha vært. I den venstre hånden holdt han den pulserende energiriflen, og i den andre holdt den en firkantet, avlang, svart fjernkontroll omtrent på størrelse med en dekoderkontroll, med en fire tommers lang antenne med en liten, roterende satellittmottaker, mens kontrollen selv hadde bare én stor rød knapp.
Ok. Så det utelater muligheten for at det er en utenomjordisk TV-kontroll. Tenkte Renchi, og banneord etter banneord kom flyvende ut av den munnen som om hun hadde vært en seiler i det 18. århundre.
Lederen valset forover med lette trinn som om hele kroppen hans var fylt med helium og han inspiserte den store haugen av mennesker som hadde samlet seg sammen til en stor klump langt borte på den andre siden av veggen med smale, klebrige reptiløyne. Renchi kunne kjenne noen Vengador gripe henne hardt om armen -hardt nok til at hun merket det, men ikke hardt nok til at det gjorde vondt-, men hun var fokusert på den styggdommen som valset rundt på gulvet. Hun hørte Vengador slippe ut et skjelvende og irritert åndedrag, før han rykket henne hardt ned på gulvet.
«Hva driver du med?» freste hun sint. Men Vengador svarte henne ikke og romsterte i stedet for urolig på innsiden av jakken sin. Hun så musklene spenne seg og stivne og et hun kunne høre et lite klakk idet hånden hans grep om hva det nå enn var han så etter. Han dro armen ut igjen og Renchi svelget, tungt.
I hånden holdt han en svart pistol. Lange, smale spor var skåret inn i den og hvert spor skimret med neonrøde lys. Vengador -som fremdeles hadde et godt grep om armen hennes- trykket pistolen hardt inn i Renchis håndflate og trykket fingrene hennes om den i et jerngrep. Renchi så på ham. Vengadors ansikt var fremdeles like ufølsomt som det alltid hadde vært, men måten han stirret på romvesenene med et purt hat flammende i øynene ga henne frysninger.
«Renchi,» sa han og snudde hodet mot henne, ansiktet hans ble mildere, noe som ikke sa noe særlig stort, «ta denne og ha den nær deg, uansett hva som skjer. Så fort du får sjansen, må du løpe. Ikke nøl, bare løp. Og for all del: Ikke bli tatt. Okay?» Renchi nikket og svelget tungt, men halsen hennes kjentes ut som om den ble blokkert av et blyskjold.
«Okay,» sa hun. Stemmen hennes var like høylytt som et hviskende farvel og hun kunne kjenne pistolen vibrere svakt i hånden hennes.
Lederen brølte høyt og Renchi kom seg fort på bena og lenger unna dem -det var rart de faktisk ikke hadde sett dem. Lederen gryntet som en gorilla og holdt kontrollen høyt til værs. Han trykket fort på knappen. Pærene gikk med en knasende lyd, alle skjermer og tabeller sloknet med en kortsluttende lyd og alle robotene hang slakt forover.
Lederen gryntet igjen. Han trakk pusten dypt og bjeffet: «Samle sammen menneskene,» Og plutselig kom robotene til live igjen. Øynene deres lyste rødt og de laget en ganske skremmende summing idet de sirklet rundt haugen av skremte mennesker. Renchi frøs.
«Vengador?» hvisket hun skremt, og snudde seg mot ham sakte. Men Vengador var borte, og Renchi kunne kjenne kroppen stivne.
Hun kikket opp over kanten på skranken igjen, og blikket hennes falt på den enorme, grønne skikkelsen som trampet rundt midt ute på gulvet og bjeffet ordre og Gud vet hva, både på engelsk og andre ikke-jordiske språk, i sør, øst, nord og vest og alt der i mellom. Han stoppet og sto fullstendig stille. Han rynket på nesen og snøftet, så opp mot taket og med en aksent som gjorde alt mye skumlere, sa han: «Hvor gjemmer du deg hen, jente?»
Hun hikstet, og den tynne, pipende lyden lød som et ekko gjennom rommet. Øynene hennes ble store av frykt, og hun slo hendene om munnen og kastet seg ned bak skranken igjen.
Men det var for sent, og lederens dype, mørke humring fikk gulvet til å vibrere. «Bare kom fram, ellers må jeg nok dessverre bli litt hardhent,» Hun kunne nærmest føle de stygge øynene hans på henne.
Hun kunne høre han lette på beina, og gulvet ristet kraftig. Hun kunne høre ham komme nærmere og nærmere. Skyggen hans ravet over henne og kom sakte nærmere. «Det er ikke pent å gjemme seg, lille jente

Renchis hæler dunket mot gulvet i korte nedslag. Hun løp bokstavelig talt nesten i blinde, det eneste lyset hun kunne ty til var det skimrende, neonrøde lyset fra pistolen. Hun kunne høre dype, vibrerende bjeff og brøl kaste seg av veggene. Hjertet hennes hamret mot brystet og ribbeina, lungene verket og halsen hennes var for tør og klebrig til at hun kunne svelge. For Renchi gjaldt det liv eller død å finne en ekte gang og ikke møte på en blindvei -det var skremmende rart hvor likt Heathrows ombygde ganger minnet henne om et slott fra slike gamle skrekkhistorier.
Hun stønnet og tok en krapp sving til høyre inn i en smal korridor. Den var for smal til tre meter høye styggdommer på anabole steroider, men akkurat stor nok til en vanlig jente fra Jorden. Hun skviste seg inn i den smale åpningen, så nærme veggen som mulig, helt til hun var rundt to meter inne. Det var da hun hørte noe skremmende: To par føtter klasket hardt mot gulvet i takt med hverandre. Hun holdt nærmest puste og lagde ikke en lyd. Hun kunne høre skapningens rallende pust og snøftende snusing komme nærmere. Bena dens skrapet mot bakken og lyden minnet Renchi om barn hun hadde sett tegne på gaten med et stykke kritt eller en stein. Hun stakk hånden forsiktig ned i lommen, grep et forsiktig tak om mobilen, trakk den skjelvende opp igjen, løftet den forsiktig fram så langt som hun torde og justerte vinkelen i håp om å få et lite glim av forfølgeren skjermen.
La meg si dette: Renchi er ingen lettskremt jente -faktisk, så ville jeg ha advart deg mot å prøve å skremme henne, for den jenta har en kort lunte og hun kan kaste verktøy og andre harde gjenstander med dødelig fart, kraft og presisjon-, men det var så vidt ikke hun slapp mobilen og skrek til lungene hennes sprengte. Forfølgeren hennes var et demonisk beist med svart pels, hadde kropps-bygningen til en hund og var på størrelse med en okse på anabole steroider. Den hadde poter på størrelse med hockeyhjelmer og på hver pote var det tre krumme klør på størrelse med sigder, hodet dens var kjegleformet med to kullsvarte øyne like store som en klinkekule, en lang maurslukertunge og store sagbladtenner festet på samme måte som hos en blodigle.
Beistet løftet hodet, tungen dens veivet rundt og nok en gang kunne hun høre de rare snuselydene som beistet laget. Bak den kunne Renchi se to skygger til som nærmet seg, og på formen å dømme var det nok to av de 36 hun hadde sett tidligere. Beistet stoppet opp og begynte å gå rundt i sirkel, bjeffende og brølende ondsinnet.
Vær så snill, gå videre, din demoniske kjøter. Renchi var nesten på kanten til å gråte ut av frykt og hun kunne høre Vengadors ord om igjen og om igjen som en ødelagt plate: Og for all del: Ikke bli tatt. Hun så på pistolen med et nervøst blikk. Hvis alt kom til alt, ville hun være villig til å gjøre det? Hun hadde hørt om fæle ting som hadde skjedd med kvinner og menn som hadde blitt tatt til fange under den siste store verdenskrigen, og om disse vesenene gjorde det samme med deres kvinnelig fanger ville hun helst bruke den enn å bli med dem. Det er bare å trykke på avtrekkeren, ikke sant?
«Nå, gutt, har du funnet henne?» sa en dyp, raspende stemme, og lyden -som minnet Renchi om sandpapir på tre- fikk henne til å grøsse. Stemmen var overraskende kjælen med tingen og Renchi humret neste ved tanken på at den uhyrlige skapningen kanskje var noens kjæledyr. Hun så ned på skjermen. Et av romvesenene hadde satt seg ned ved siden av hunden og kjælte med den og laget noe som hørtes ut som babylyder. Dette romvesenet så ikke så skremmende ut som lederen, men det vil ikke si at han ikke kom til å skremme livet av enkelte småbarn og pensjonister. Han hadde ingen klør eller beinliknende utvekster eller støttenner, men han hadde to steinbukkhorn på hver sin side av pannebrasken og to flaggermusører i størrelse XXL deluxe. Han satt på huk ved siden av beistet, som satt og brummet i en blanding av fornøyelse og oppspilthet mens den snuset som en gal.
«Å kom igjen, Xeruz,» sa en annen stemme. Denne stemmen var sprukken og full av irritasjon. Det kjælne romvesenet, som hun nå visste het Xeruz, så bort på kameraten sin med en misfornøyd mine og plasserte armene i kors. «Vi har ikke tid til dette. Obersten blir utålmodig , og da kan du kysse farvel til både halsen din, kroppen din og snuseren din,» Xeruz pep og holdt beskyttende om styggdommen som om den var en hund.
«Ikke si sånne ting, Virzacz, det skremmer'n,» men beistet så ikke ut til å bry seg, og sniffet istedet vilt ut i lufta. Beistets poter skrapet mot bakken og lyden av dets rallende pust kom nærmere og nærmere.
Den sto nærme korridoren nå, og Renchi stoppet nesten å puste. De svarte øynene dens lyste en ond nyanse av rødt, den flekket tennene, kastet hodet bakover og brølte et blodfrysende brøl. Renchi svelget tungt. Hun klemte hardt om pistolen og spente hanen sakte med et hult klikk og den neonrøde skimringen ble enda mer intens. Beistet bøyde seg ned og stakk halen i været. Renchi kunne se de kraftige bakbeina spenne seg og hun løftet pistolen med en skjelvende arm. Beistet brølte igjen og bykset som et ett-tonns kattedyr mot Renchi. Hun trykket hardt på avtrekkeren og en glødende, skarlagenrød kule av ren energi ble avfyrt fra munningen i en enorm fart og traff beistet mitt i brystbenet, mens den kraftige rekylen kastet Renchi bakover og fikk henne til å treffe gulvet med et hardt dunk. Beistet falt tungt i bakken med et døende hvin og hver muskel i kroppen dens ble slapp.
Renchi hostet. Pusten hadde blitt slått ut av henne, kragebenet hennes verket smertefullt og skallen hennes banket som en skarptromme. Hun stirret vantro på pistolen. Den intense gløden ble nok en gang til en svak skimring og lysegrå røyk seg ut av munningen som på et leirbål.
«Nei!» skrek Xeruz fortvilet i et blodfrysende. Gulvet ristet voldsomt med hvert av kjempens steg. Kjempen satte seg ned ved siden av det døde beistet mens han hulket og skrek. Han løftet hodet og skulte bort på Renchi med et morderisk blikk og hun kjente frykten spre seg over henne som en skygge ved synet av det flammende hatet i Xeruz' blodskutte øyne -hvis blikk var i stand til å drepe ville Renchi ha dødd flere ganger enn noen kunne telle. «Dette skal du få svi for, merr,» det rene hatet i stemmen hans var giftigere enn slangegift og Renchi tvilte ikke et sekund på at han mente alvor og hun kjente frykten sakte lamme henne som et giftig bitt. Xeruz reiste seg med kjeven åpnet på vidt gap mens han brølte og bannet på et eller annet utenomjordisk språk. Det viste seg fort at den smale korridoren ikke var noen stor sak for Xeruz, som ikke trengte mer enn en hånd for å få tak i den ubevegelige Renchi.
Å, nei, nei, nei, nei, nei! Ikke rekk bort, ikke rekk bort. Tenkte hun skrekkslagent. Og da de eventuelt ville gjøre det- nei. Det orket hun ikke å tenke på. Hun prøvde desperat å gripe tak i pistolen, men armen hennes var like urokkelig som et blylodd. Kom igjen! Det var bare å gripe tak i den og trykke på avtrekkeren, så ville alt være over. Hun grep tak i kolben. Men, dessverre, ville ikke skjebnen være så grei som hun hadde håpet, og med et hard jerngrep rundt beina hennes rykket Xeruz til hardt.
Nei, vær så snill, alt annet enn dette. Ba hun idet hun kjente Xeruz' store fingre klemme rundt henne fra knær til skuldre og presset henne hardt mot veggen.
«Nå,» stemmen hans var full av ondskap og skadefryd, «skal du få svi,» sa han og presset Renchi enda hardere mot veggen og humret av fryd da han hørte hennes skrik runge gjennom korridoren. Renchi skar tenner, hun kunne kjenne smaken av blod i munnen og hun kjempet hardt for å ikke miste bevisstheten. Xeruz lente seg nærmere. Han hadde tennene på tørk i et bredt glis og synet av kjempens gul-svarte, flekkede og hullede tenner fikk Renchi nesten til å brekke seg.
Typisk! Tenkte hun irritert mens hun vred seg i ubehag. Jeg stirrer døden rett inn i gapet og alt jeg kan tenke på er tannhygiene. Men hvorfor -og jeg spør deg, Gud- å hvorfor kunne han ikke ha tatt seg en mintpastill først?
Kjempen lente seg framover, med gliset fremdeles på, og øynene hans glitret i sadistisk glede.
«Dette kommer jeg til å nyte,» sa han. Xeruz' pust fikk Renchi til å se dobbelt og hun måtte vende hodet så langt vekk fra kjempens munn som hun kunne for at frokosten, lunsjen og middagen ikke skulle slå seg sammen og flykte.
Xeruz slapp rifla og den falt i bakken med et klakk som en plastikkleke. Han løftet armen høyt over hodet, knyttet neven og spente musklene så hardt at armen ristet. Renchi lukket øynene hardt igjen og ventet på slaget som kjempen kom til å ta livet hennes med.
«Si adj-» et dypt, nærmest brølende, skudd skar gjennom lufta som en kanon. Xeruz stavret fra side til side og en motbydelig blanding av brekninger og kvalte gurglinger vibrerte fra strupen hans. Renchi åpnet et øye og hun kunne knapt tro hva hun så. Han stirret tomt ut i lufta, øynene hans ble blekere og blekere for hvert sekund, armen som han hadde hevet til slag hang nå slapt ved hans side og en stor mengde med blodig skum rant fra munnen hans som sikkelet til en engelsk bulldog. En kjegleformet pil stakk ut av halsen hans, knitrende og fresende med elektrisk energi. Xeruz stoppet å stavre, øynene hans var blanke og tomme og han lente seg skremmende mye bakover. Fingrene hans løsnet grepet på Renchi og hun og kjempen falt hardt i gulvet.
«Au, au, au!» stønnet hun mens hun gned seg på det verkende halebeinet sitt. «Hvordan kan et lusent to meter høyt fall gjøre så vondt?»
«Det kommer an på hvordan en lander, frøken Renchi,» Renchi gispet. Den stemmen kjente hun igjen lett. Hun snudde seg rundt sakte med det kaldeste og roligste utrykket hun maktet. Synet av han fikk Renchis blod til å koke og nesten fordampe, kinnene hennes til å blusse like rødt som pelsen til en rev og øynene hennes til å brenne med et så sterkt hat at det nesten satt ham i flammer. Hun pekte på ham med en beskyldende finger -hvordan hun fikk til det vet ikke jeg- og med tommelen hvilende 'uskyldig' på hanen -litt vel nærme til å spenne den, vel å merke. I hånden holdt han en pistol ganske lik den hun selv hadde, men den skimret med en marineblå glød og pulserte med varme og en elektrisk fresing summet i øret hennes. Hun greide ikke å bestemme seg for om hun skulle løpe bort å omfavne ham, eller løpe bort å kvele ham, for begge de to virket passende nå.
«Jeg vet ikke hva det er du tror du gjør her, men jeg skal si deg-»
«Jeg beklager så meget at jeg må avbryte klagingen din,» sa han, «men som du kanskje vet, er vi ikker alene,» den siste delen sagn han så rent som et kirkekor mens han skakket diskret, men febrilsk, på hodet i hennes retning og hevet pistolen. Renchi stønnet irritert, men snudde seg rundt.
Sant det... For bak henne satt enda et romvesen, som hun gjettet var Xeruz' 'kompis', Virzacz. Han satt med bena samlet i lotusstilling som om han drev og mediterte med en likegyldig og kjedet mine. I motsetning til de andre i skvadronen så Virzacz nærmest menneskelig ut, hvis man så bort fra øynene, musklene, den grønne huden, abnormale høyden og et par med bleke kattehoggtenner.
Den første tanken som Renchi faktisk kunne bearbeide var: Han ligner på en utenomjordisk versjon av Vengador. Og i motsetning til Xeruz -Renchi grøsset ved tanken på den morderiske kjempen- ser det ut som han vet hva fluor og bukser er. For Virzacz brukte bukser, selv om de var relativt korte og stoppet rett over knærne. Fluor brukte han også, for tennene hans var like skinnende og bleke som tennene til en modell -bortsett fra at Virzacz ikke smilte. Rund halsen hans hang et svart kjede dekorert med hoggtenner.
Han viftet dovent med hånden og gjespet slik at kjevene sto på vidt gap. Han lukket kjevene, øynene hans var skvist hardt igjen med små, glitrende tårer piplende ut av kanten på øyelokkene.
«Senk pistolen, gutt, jeg kommer ikke til å gjøre noe,» sa han delvis uklart, men Renchi plukket opp et snev av takknemlighet i stemmen hans. «Jeg ska'kke drepe drepe dere, så slapp av,» Vengador senket pistolen mistroisk og så spørrende på romvesenet.
«Ikke?» kjempen ristet på hodet og gjespet igjen, denne gangen hadde han nok manerer til å dekke over med håndbaken.
«Nei,» uttalte han sakte som om han snakket til et barn.
«Hvorfor?» spurte Renchi, like forvirret som Vengador, og så bort på den døde kjempen og beistets sammenkrøllede lik.
«To grunner!» sa Virzacz og holdt frem to fingre i en V for å understreke det. «En: Det er for stressende og for slitsomt,» han fjernet en finger, «Og to: Dere gjorde meg nettopp en tjeneste,» Renchi så bort på Vengador med et spørrende blikk, men han bare så like forvirret tilbake.
«En tjeneste? Mener du...?» spurte Renchi, mens hun pekte usikkert bort på Xeruz.
Virzacz nikket og ga henne et kortvarig, men takknemlig smil. «Æhh...hvorfor var det en tjeneste?»
«Han er svogeren min,» svarte, kort og ærlig.
Selvfølgelig er det svogeren hans. Det er jo åpenbart, «Uhm...herr Virzacz?»
«Ja?»
«Har søsteren din...ja, ser hun dårlig...har luktesansen hennes sviktet?» dette fikk Virzacz's kinn til å svulme og han holdt seg til siden i et krampetak. Kinnene hans ble røde som kirsebær og han måtte klemme tak i leppene som en skrustikke for å ikke brøle ut i latter, men nå virket det som om han skulle falle om av mangel på surstoff
«Det skulle man tro hvis en...ser det fra jordboeres...perspektiv, skulle en ikke?» sa han mens han gispet etter luft. Renchi nikket sakte. «Men nei, folk som Xeruz er et...hva er det nå man kaller det -et kupp, ja, han er et kupp. Det er sant, uansett hvor absurd det høres ut,» Renchi så forvirret på ham.
«Hva med deg da?»
«Meg? Jeg er for pen, folk som meg kan ikke skremme vekk villdyr slik som Xeruz. Den fyren kan skremme bort styggingene ved å stikke hodet ut av døra -og den merra av ei søster jeg har ser ikke stort bedre ut,» sa han mens han strøk tårer ut av øyekroken. Renchi hørte Vengador nærme henne bakfra. Han snek seg opp bak henne og lente seg inn.
«Pst, Renchi!» hvisket han i øret hennes. «Hører du det?»
«Hører hva da?»
«Skritt!» Renchi skjerpet hørselen så godt hun kunne. Vengador hadde rett. Hun hørte skritt. De var riktig nok langt unna, men de beveget seg fort og klikkingen av føtter mot gulvet hørtes ut som om noen slo på en skarptromme.
«Vi må dra nå, Vengador, de kommer. Raskt!» Vengador nikket og -til Renchis store forskrekkelse- tok et godt grep med en arm rundt Renchis skuldre og den andre rundt bak knærne hennes og heiste henne fra gulvet med et raskt løft. «Woah!» skrek hun forskrekket mens hun sprellet som en fisk på land med ildrøde kinn, «Hva i brennende helvetet tro du det er du gjør?» Men Vengador hørte henne ikke, han nikket takk og farvel til Virzacz, som gjorde det samme til dem, spant rundt og la på sprang som et løpsk lyntog ned gangene. Renchi gned tennene sammen i skam og sinne og med blussende kinn skrek hun til ham med en høy og truende røst: «Vengador, sett meg ned med det samme ellers så kommer det til å bli spilt mye blod her, og det mener jeg,» brølte hun mens Vengador passerte krappe svinger og manøvrerte seg gjennom gangene som om han kunne veien i blinde, og med mindre han hadde nattsyn så gikk han jo nesten i blinde.
«Hør her, frøken Renchi, hvis du ikke kan lære deg å holde kjeft og ti stille så kommer det til å få oss i masse trøbbel. Du liker meg kanskje ikke, men nå får du ta til takke med det du kan få til vi har kommet oss i sikkerhet,» brølte han tilbake, nesten på bristepunktet. «Å, forresten, navnet mitt er ikke Vengador,» sa han. Renchi måtte stritte mot med all den kraften hun hadde over seg selv for å ikke brøle tilbake: «Å, virkelig! Det visste jeg ikke!» men hun holdt det tilbake.
«Og hvorfor forteller du dette til meg nå, herr Anonym?»
«Fordi jeg må vite at jeg kan stole på deg, og du meg,»
«Så hva er navnet ditt da? Misterio? Beklager, men jeg kan noen spanske strofer også, kjøtthue!» han svarte ikke, men hun kunne høre at han mumlet, «det er som å forklare noe til et barn,» under hvert åndedrag. Hun pustet ut og spurte ham igjen, denne gangen mye roligere: «Beklager, hva er navnet ditt?» han så ned på henne og hun kunne se at pannen hans var furet i en blanding av sinne og frustrasjon.
Den irriterte minen forsvant og leppene hans bøyde seg i et hånlig smil. «Vet du ikke at man introduserer seg selv før man spør andre om å gjøre det samme? Eller hva, frøken Renchi?» Renchi skar tenner. Denne -for å si det mildt- drittsekken- var uutholdelig irriterende, og det visste han sikkert. Men hun holdt fatningen til et visst punkt og med bitende tunge sa hun: «Mitt navn er Hinata ''Renchi'' Tendo, kan jeg muligens få Deres navn nå, herr...?» sa hun mens hun prøvde å få seg selv til å virke så hjelpeløs som hun kunne. Vengador -eller hva det nå enn var han het- så rart på henne, før han humret rart og ristet på hodet som om han hadde vært vitne til noen barnslige ablegøyer. «Mitt navn, O fagre jomfru,» Så han bekjemper ild med ild, tenkte Renchi, «er Cyrus. Cyrus Borg,»

Description
body div#devskin0 hr { }

Kapittel I: Invasjonen

Det hadde gått fire timer siden Jorden hadde plukket opp ukjente, elektroniske signaler. En time etter hadde strømmen gått og planeten hadde blitt mørkelagt. Det hadde gått to timer siden regjeringen hadde plukket opp et signal utenfor Saturns ringer og en halvtime etter hadde de reist ut for å sjekke kilden til de ukjente signalene.
Det tok ikke lang tid før befolkningen hadde blitt urolige. Uten strøm virket ikke alarmsystemene, og pøbler, vandaler og kriminelle hadde tatt nytte av anledningen og hadde brutt seg inn i forretninger og stjålet alt de kom over. Anarki rådet over hva som tidligere hadde vært verdens hovedstater. Folk var redde. Ventende på svar satt de gjemt i sine trygge hjem, skjelvende og skremte.
---
Renchi hutret og trakk jakka tettere sammen over den forfrosne kroppen. Stemningen innendørs på flyplassen var ikke stort bedre enn utenfor. Over alt hadde familier klemt seg sammen og lignet nå mer på nøster med flerfarget hyssing enn på forfrosne sivile. Utallige glass-dører og vinduer var svarte og tildekket av lag på lag med snø, og stadig mer dalte ned over det langstrakte, forsterkede glasstaket. Serviceroboter rullet og travet rundt i panikk, mens de gjorde alt de kunne for å holde folk rolige. Et stort, rektangulært skilt som hang over skranken blinket det i gule neonlys -de hadde mest sannsynlig satt opp en alternativ nødgenerator for slike tilfeller. 18.35, sto det på skiltet, glødene i et skimrende, sitrusfarget lys. Skiltet blinket kraftig, og plutselig sto det noe nytt der, skimrende svakt med en oransje farge: 24. desember 2357.
Det er julaften og jeg er stengt inne på en flyplass med hutrende familier og blinkende lys, mens tennene mine nesten detter av på grunn av all klapringen. Tenkte hun bittert, mens hun så på skiltet med irriterte og delvis melankolske øyne. Skiltet blinket igjen. Renchi bannet lav da skiltet flimret med de fire mest irriterende ordene hun hadde hørt på lenge, skrevet med en blanding av tykke neonblåe og neonrøde bokstaver: Ha En Fin Dag.
Skiltet speilet seg i de hissige øynene hennes som et stort, hånende banner.
«Ha en fin dag? Ha en fin dag?» Gjentok hun snerrende og lavmælt, med en stemme som knapt var sterkere enn en liten bris. «Hvorfor skrev de ikke bare ,vi vet at dere har fått en jævla dag så langt, men prøv å tenk positivt, i stedet for?»
«Hvem vet.» Kom det plutselig fra hennes høyre side.
Renchi bykset høyt til værs, veivende med armene i brede sirkler som en hollandsk vindmølle og ga et raskt, skremt hyl i respons. Hun berørte bakken igjen, andpusten etter den brå bevegelsen. Hjertet hennes hamret i brystet, pusten hennes skrapet mot luftrøret, lungene verket etter det kjappe luftinntaket i den verkende kalde luften. Hun skulte og snudde seg raskt mot høyre.
Det var den unge mannen hun hadde dultet borti noen få timer tidligere, og med en nærmere titt, kjente hun kinnene sine bli røde som husbranner. Han var kledd i en ravnsvart skinnjakke over en flekkfri, hvit T-skjorte, slitte dongeribukser og et par joggesko som virket som de var i god tilstand tross mye bruk. Håret hans var ravnsvart, men hadde melkehvite striper -Renchi visste på en eller annen måte at det var hans naturlige farge-, klippet kort i nakken, mens de ravnsvarte, piggete luggene hang på hver side av ansiktet hans. Han hadde et rolig og avslappet ansiktsuttrykk -nesten som han ikke kunne føle noe som helst- med gyllenbrun hud og skarpe trekk. Fyrens kroppsbygning fikk ham til å se ut som om han hadde blitt meislet av en rennesansekunstner; alt fra haken til anklene virket som en jobb utført av en stor skulptør. Men øynene hans utløste Renchis alarmklokker: De var skarpe og våkne og farget som de mørkest kaffebønner, men et sterkt hat brant i dem, mer intenst enn Renchi noen gang hadde forstilt seg hadde vært mulig -og hun kunne sverge på at det høyre øyet hans glødet et svakt skjær av blodig rødt.
Han så på henne med et løftet bryn som var buet i en perfekt bue. «Hva?» Han gliste hånlig, men falskt. «Mistet munn og mæle?» Hun ristet raskt på hodet, den blussrøde fargen bleknet og hun skulte dovent på ham.
«Prøver du å være morsom?» Spurte hun, og fyren ristet langsomt på hodet. Det hånlige, falske fliret hans var borte, nå erstattet av en seriøs mine. Han utstrålte en aura som kunne tilhørt en militæroffiser, en aura som ikke hadde plass til tull og fjas.
«nei, frøken, det gjør jeg ikke,» stemmen hans var som en velsmurt baryton, smurt med en bitende, hatefull høflighet -som om han ikke ønsket noe annet enn å rive henne i filler av en heller annen grunn-, «jeg prøver bare å lette stemningen. For å lette på denne, du vet', jævla dagen' din. Forresten, vi hadde jo den ære å møtes for noen timer siden, da du skumpet borti meg, men jeg tror ikke jeg fikk navnet ditt, frøken...?»
Renchi snøftet og svarte ham, «Ja, jeg husker deg, og jeg beklager, men lærte De aldri at man ikke spør om andres navn før man har gitt dem sitt eget, herr...?»
Han lo. Latteren hans var like falsk som gliset, men Renchi la merke til en liten dråpe fornøyelse i øyekroken hans. «Touche, frøken. De har så rett. Vengador, det kan du kalle meg,» Renchi smilte, øynene hennes funklet med oppdemmet latter.
Vengador? Han må ha noen fantasifulle foreldre.
«Kan jeg få navnet ditt nå, frø-»
Hun stønnet. «Navnet mitt, Vengador,» sa hun med et slepende tonefall, «er Renchi, ikke frøken,» Vengadors skuldre slumpet forover, han pustet tungt. Han så på henne med en blank mine og øynene hans var tunge som blylodd med likegyldighet. «Så fint at du faktisk bryr deg,» mumlet hun sarkastisk.
Han humret falskt, «Prøver bare å slå av en prat, frøken Renchi,» hadde han faktisk oppført seg menneskelig, ville han hatt ledd så ansiktet hans hadde vært blått av surstoffmangel.
Drittsekk! Tenkte hun mørkt. «Neste gang blir det ikke en prat som slås av,»
Vengador humret. «Å, det var ikke særlig hyggelig sagt, frøken Renchi,» hun hoppet igjen, men denne gangen svingte hun benet i en vid buegang og siktet på Vengadors solar plexus. Det var med nød og neppe at Vengador tok et skritt tilbake.
Da hun hadde landet pustet hun tungt. Skuldrene hennes hevet seg med tunge åndedrag. Kinnene hennes var fakkelrøde. Hun så på den eksentriske Vengador som om han hadde tre hoder og åtte par øyne. Er-er han telekinesisk, eller? Tenkte hun forskrekket og forbløffet. «Hvordan hørte du meg, herr Veng-ador?» Han humret falskt. Den latteren hans er like falsk som sangstemmen til de fleste popartistene.
Han humret livligere, de kaffebønne-fargede øynene hans glimtet i undertrykt fryd og humor. «Du er ikke så stille som du kanskje har trodd, frøken Renchi,» Ørene hennes blusset like sterkt som et nødbluss som blir avfyrt i en skog i desember. Lunten hennes var nesten kappet av -og fyrstikkene ble febrilsk tent på ved enden. Tennene hennes gned mot hverandre så hard at friksjonen fikk emaljen til å hvine som fuktige sykkelbremser. Hun knyttet nevene hardt nok til at knokene ble hvite som gips og øynene lynte med slik en vrede at Zevs ville ha gjemt seg under tronen, skjelvende i frykt og hulkende som et skremt barn på allehelgensaften.
«Nå har jeg fått nok av deg, Vengador,» snerret hun ondt og hissig, «så gå et annet sted og la meg være i fred,»
Han nikket. Øynene hans ble igjen kalde og nøytrale. Med et lett sukk dyttet han seg fra veggen med et lett dytt han hadde lent seg støttende mot -og Renchi fant plutselig ut at det hadde ikke vært noen dum idé om den veggen hadde kollapset akkurat der og da. Han gikk med lange, stive, dominante steg -som om han var en militæroffiser som skulle inspisere en tropp- med hælene på joggeskoene dunket hult mot gulvet. Men Renchis øyebryn buet seg som et spørsmålstegn idet Vengadors hæl slo mot bakken med et metallisk klang -som om en nål hadde falt mot gulvet. Hun fortsatte å følge etter ham med blikket helt til han hadde satt seg ned på et enslig sete, fullstendig isolert fra de skjelvende, teppedekkede menneskehauger med bena i kryss og hendene foldet i fanget. Raring!

Timene fortsatte i stillhet -bortsett fra klapringen fra fire dusin sett mennesketenner. Renchis øyelokk ble stadig tyngre etter en intens stirremaraton fokusert på Vengadors glødene røde lampeøye. Hver gang det høyre øyet hans lyste lente Renchi seg forventningsfullt forover med hendene foldet hardt sammen som om de var flettet, leppene buet oppover i et bredt, håpefullt glis og med øyne som funklet i håp.
Hun ba lydløst med hvert åndedrag til alle guder hun noen gang hadde hørt om: «Vær så snill, si at det er et varsellys. Jeg bryr meg ikke om detaljene, men helst noe som selvdestruksjon eller overoppheting,» Hver gang det lyste ba hun om det samme, men ingen ting skjedde. «Dumme guder,» snøftet hun furtende med en lav, barnslig, pipende stemme.
Plutselig -uten noen form for forvarsel- kom strømmen tilbake med full kraft. Lyspærene blafret og slapp ut strømmer etter strømmer med blendene lys. Folk gispet, stønnet og hylte i sjokk og smerte av den plutselig, øyespiddende lysflommen. Skjermer og flyrutetabeller våknet til live, og -til alles glede- varmen ble slått på igjen og alle virket ekstremt avslappet av den elektroniske den forårsaket.
Vel...nesten alle.
Vengador satt i den samme stolen og i den samme stillingen som han hadde inntatt for flere timer. Men da Renchi hadde tenkt over det, virket ikke Vengador særlig menneskelig.
For et sjokk! Tenkte hun, snøftende i bitter latter. Det eneste som viste at han var i live var den sakte og rytmiske måten brystet hans hevet seg på og de truende, ikke-menneskelige øynene. Han hadde såvidt blunket og nå satt han der med et skeptisk og mistroisk uttrykk på det ellers blanke ansiktet.
Folk gispet idet et dusin roboter kjørte mot dem med hvinene hjul. 11 serviceroboter kjørte bort til haugene med fremdeles skjelvende mennesker som fremdeles var inntullet i tykke tepper og rakte dem kopper og glass med varm drikke fra rom i brystet sitt, mens den siste roboten bare sto i midten av rommet og stirret diagonalt oppover. I motsetning til servicerobotene, var ikke denne roboten fult så...robotlignende: Den kjørte på belter i stedet for ben, overkroppen dens var noe menneskelig -det var som å blande torsoen til en mann og en kvinne- og hadde lange, spinkle armer med små antenner festet til skuldrene og albuene, den hadde et menneskelig hode og ansikt, bortsett fra øynene dens – som så ut som noe tatt fra den eldgamle Disney-filmen WALL-E.
«Laster ned signal,» summet den lavt. Øynene dens skinte med en svak marineblå glød og hele kroppen dens utstrålte en svak lyseblå bølge av elektrisitet. «Nedlasting ferdig,» antennene begynte å snurre og dure med en lav, basslignende tone og øynene dens skinte sterkere. Alle blikk var festet til den. «Viser holografisk overførsel,» sa den. Det blå lyset døde hen, men et sekund senere skjøt det ut igjen og viste seg som en mørkeblå skjerm midt i løse luften. Folk gispet, Renchi bleknet. Hun svelget tungt; halsen hennes føltes fryktelig tørr og hun kunne kjenne magen hennes velte seg litt for mye.
På skjermen så de en stor rød og hvit rakett. Rakettens hale spydde ut store flommer av blågrønne flammer. På toppen av raketten, plassert oppå et stort, rundt, hvitt podium beskyttet av en gjennomsiktig, blå halvboble, satt Jordens herskere: Rådet. De var godt voksne menn og kvinner, én fra hver verdensdel. Det var ikke raketten som fikk folk til å gispe, men den store...tingen som fløy foran dem. Det var et stort romskip på størrelse med månen med form som et vepsebol med massevis av svarte pigger på størrelse med trestammer som stakk ut av skroget. En liten glippe åpnet seg i bolet og et lite podium fløy sakte ut, befolket med tre skapninger som satt bekvemt. De tre tingene så motbydelige ut, for å si det mildt: De hadde lange, rynkete hudfolder med et ansikt som så ut som en blanding av et villsvin, en gorilla og en blekksprut, var minimum to meter høye, enkelte hadde store, tykke mager og andre så ut som skjeletter. Kvinnene skrek og dekket over barnas øyne, mens enkelte av mennene skalv av skrekk. Vengador skalv også, men ikke av samme grunn som de andre. Han var blek som gips med tennene på tørk i et hatefullt, lydløst snerr. Øynene hans brant med hat og sinne. Renchi gispet nesten av skrekk. Vengadors blikk var fokusert på skjermen, stirrende intenst på rådet rådet, mens han utstrålte en iskald aura. Hjernen hennes begynte å jobbe. Hun kunne praktisk talt høre tannhjulene bevege seg inni skallen. Hun gjenkjente ordet vengador fra et sted, men hvor husket hun ikke.
Hva er det Vengador betyr? Hennes egen mentale stemme var ikke til store hjelpen. Hun bannet lavt. Han bare ser på rådet som om de var byttet hans. Vengador ga henne et raskt blikk. Øyet hans lyste som den reneste lavalampe og Renchi følte seg altfor ubekvem under hans intense, nærmest dyriske blikk. Han var som en panter som iakttok sitt bytte i ly av natten og skygget fra månens sølvfargede lysstråler. Til hennes store sjokk begynte en imaginær lyspære å lyse over hodet hennes som en glorie, og åpenbaringen skylte over henne som en flodbølge. Vengador er...galisisk for...hevner!
«...så hvis dere ønsker å skremme oss, så vil det ikke fungere.» Brølte en dyp, sofistikert og aggressiv stemme fra hologrammet. Renchi snudde seg sakte mot den glødende blå skjermen. På podiet hadde rådsmannen for det som tidligere hadde vært kjent som Europa, guvernør Lionel Charlestone, reist seg og sto vendt mot skapningene, rak i ryggen, haken løftet trassig opp og de turkise øynene funklet. Selv om guvernøren var en mann som nærmet seg 55 beholdt han enda den livlige flammen i sitt dominante blikk, den sterke kjeven og det bølgete, mørkebrune håret som hadde skaffet han mange koner og elskerinner opp i gjennom årene, slik som Renchis mor, Ayame, hadde falt for guvernøren 16 år tidligere. I Renchis gamle distrikt var det ingen hemmelighet hvor hun stammet fra, selv om Renchi selv ønsket at det ikke var annet enn en løgn.
«Jorden vil kjempe til siste soldat er borte,» ropte han. Skapningene lo en skrekkelig slepende og skrapende latter som fikk folk til å klynke å holde og holde seg for ørene. Skapningen i midten reiste seg og begynte å snakke, stemmen dens var som kvernet grus.
«Det skal de få slippe, men ikke dere,» et kraftig lysglimt lyste opp hologrammet, folk måtte verge øynene mot det kraftige lyset. Renchi hørte flere skrike i samstemt symfoni. Hun sperret opp og blodet stengte all lyd ute. Metall og elektronikk fløt ut i verdensrommets luftfrie vakuum. Livløse kropper svevet blant de vektløse ruinene, både hele og delte. Hun så seg raskt rundt. På Heathrow var det nå fult kaos: Folk skrekk, holdt på å få anfall, ungene gråt og Vengador...så forvirret ut. Øynene hans var revet bort fra skjermen, mens han drev og trykket og gned på tinningen. Han så opp, og så rundt seg. Renchi kunne se klar bekymring i øynene hans. Hun kunne kjenne det ble kaldere, og -tross lysene- mørkere.
Hva er det som skjer? Hun så rundt seg, men ingen av de andre hadde lagt merke til det. Skyggen ble mørkere og mørkere og større og større. Hun så bort på Vengador, og de to møtte hverandres blikk. Han så raskt opp og hun gjorde det samme.
Hun måtte bite seg i underleppen for å ikke skrikene.
Et stort objekt farte mot dem. Nå begynte folk å se opp. Vengador hoppet bokstavelig talt av setet og løp bort til en av de store glassdørene -som nå var helt svart av snø som dekket gatene- mens han brølte: «Har noen en spade?» Spørsmålet var det dummeste Renchi hadde hørt.
Hvorfor skulle det være nødvendig å ha en spade på en flyplass? Men hun visste hva han hadde tenkt til å gjøre. Hun så opp igjen. Objektet kom stadig nærmere. Hun så seg rundt, serviceboter romsterte etter spader, hakker, hammere eller andre ting som Vengador kunne bruke. Med en mekanisk summing hørte hun en av robotenes armer lukke seg om noe og dro en spade på størrelse med underarm ut av den hule brystkassen. Vengador sprintet bort og grep om spaden hardt og sprintet tilbake til vinduet og begynte å hamre løs på vinduet. Det klang og hvinte hver gang spaden slo mot vinduet, glasstøv sprutet utover gulvet og de tykke vinduene begynte å få store riper. Ripen beveget seg opp glaset og slo brede sprekker i sin vei. Vinduet ga etter, men det var for sent.
Det store objektet krasjet gjennom glasstaket og sendte glasskår og rusk og rask regnende over alle som var der mens det kom styrtende mot Vengador. Renchi beveget seg før hun visste hva hun gjorde. Hun reiste seg raskt og sprintet mot Vengador. Lungene hennes verket fort, kinnene hennes brant og leggene hennes skrek i smerte. Hun visste ikke hvorfor hun gjorde det, men hun gadd ikke å tenke over det. Med en uhyrlig fart hoppet hun og smalt inn i Vengador. Hun kunne høre han gispe idet de landet på gulvet og pusten ble slått ut av lungene hans. Men han rakk ikke å få den tilbake, for fremdriften fikk dem til å fortsette å rulle rundt som en løpsk tenne ned en utforbakke. Renchis syn svartnet raskt idet skallen hennes ble slått hardt mot gulv. Lydene rundt henne ble intet annet enn fjerne ekko. Hun kjente et hardt trykk på skuldrene og Vengadors bekymrede stemme kalle på henne: «...enchi? Renchi? Renchi!»

Hun stønnet og åpnet øynene sakte. Verden var tåkete, men hun kunne kjenne spiddende lysstråler trenge seg inn gjennom tåketeppet. Synet hennes ble igjen fokusert, og hadde det ikke vært for det blanke og likegyldige ansiktet, kunne Vengador ha utgitt seg som en engel.
Hun humret som om hun hadde fått i seg en container full av lystgass. «Hei, Gabriel,» kniste hun. Vengador så rart på henne. Hun fortsatte å knise som om hun nettopp hadde fått en ørliten dose med bedøvelse. «Å herre...» Hun furet plutselig pannen i forvirring. «Hvorfor snør det, Vengador?»
«Frøken Renchi, du må komme deg opp. Nå!» Hveste han gjennom sammenbitte tenner. Renchi så på ham som om hun var et morgengrettent barn.
«Vil ikke!» Furtet hun. Men tankene hennes motsa munnen hennes. Hvorfor oppfører jeg meg slikt? Kom deg opp, kropp. Nå! Kom igjen! Opp!
«Renchi, nå!» Vengador hveste som en villkatt og øynene hans flammet opp.
«Hvorfor?» Vengador kom seg av henne og skakket skarpt på hodet, og Renchi så bort med et omtåket blikk. Ved deres venstre side -ikke lengre unna enn 20 meter- lå det en stor farkost som så ut som en miniatyrversjon av det gigantiske, utenomjordiske vepsebolet de hadde sett for drøyt ti-femten minutter siden. «Men i himmelens navn...» hun stakk en slank, men sterk finger inn mellom Vengadors ribbein. Han gryntet og viftet irritert vekk fingeren hennes -som om den var en flue som hadde kommet for å plage han. Hun satte seg opp og lente seg mot ham. Hun så seg til høyre. En liten, nesten urørt skranke var plassert noen få meter fra dem. Den var ikke høy, omtrent halvannen meter, men i sittende stilling var den høy nok til de forble uoppdaget.
Hun grep Vengador i armen kom seg raskt på beina og de løp mot skranken og kastet seg på bakken, ute av synet.
Hun lente seg med ryggen mot skranke, og hun kunne kjenne hjertet hamre mot brystet.
«Hva er det der?» Spurte hun med en hvesende hvisking.
«Mest sannsynlig første steg i en interplanetarisk invasjon,» svarte Vengador. Stemmen hans var rolig og isende kald, og Renchi kunne kjenne at hun frøs, tross den tykke jakken. «Å sende de signalene var bare en lokkedue, slik at rådet og verdens største militære ledere ikke ville være i veien. Og når rådet ble tilintetgjort fikk de fri adgang,» ideen i seg selv var latterlig, siden Jorden hadde ikke noe verdifullt.
En lasteluke på farkosten åpnet seg med et mekanisk virr, og tre dusin av de samme skapningene de hadde sett på podiet steg ut i seks horisontalt rette linjer i perfekte synkroniserte bevegelser. I motsetning til de tre Renchi hadde sett i hologrammet, var disse mye skumlere: De var over tre meter høye, hadde armer og bein som var like tykke som trestammer og hadde muskler som var på størrelse med kanonkuler, svarte reptiløyne med gule pupiller, grønn hud og godt synlige røde blodårer over hele kroppen, de bar rare vester av et rød-svart stoff og et lendeklede med store lærbelter som bar tasker på størrelse med hodet til en Leonberger, og hver eneste en av dem bar store, fryktinngytende rifler som pulserte med multifarget energi.
Den første tanken som for gjennom Renchis hodet var: De er smarte nok til å lage så sterke våpen, men ikke smarte nok til å lage et par med bukser?
«Men Vengador,» sa hun, «hvorfor ville de komme til Jorden, som ikke engang burde ha vært et mål siden ressursene våre er nesten tomme?» med en trælet hånd strøk Vengador seg over haken, mens han murret tankefullt.
«Vel...de er tomme, men vi har jo- nei, nei det går ikke,» mumlet han. Renchi kunne se øynene hans bli glassklare. Vengador stirret fårete ut i rommet, og Renchi ble mer og mer irritert, før hun til slutt kylte knyttneven hardt inn i Vengadors side. Det uventede sammenstøtet fikk Vengador til å gispe, men Renchi måtte bitte seg i tungen for å ikke klynke i smerte.
Hva har han under den skjorta? Metallplater? Han så på henne med et irritert uttrykk og ett løftet bryn. Pannen hans var furet, og Renchi kunne se haugevis av små, hvite, overgrodde arr i pannebrasken hans -som om utallige splinter hadde blitt ylt inn i skallen på ham.
«Ja?»
«Hva er det vi har?» han så på henne med et forvirret utrykk -som om han var en eller annen valp som trengte lydighetstrening.
«Hva for no'?»
«Du sa -og jeg siterer-: ''men vi har jo -nei, nei, det går ikke''. Så, hva er det vi har?»
«Vil du virkelig vite det?» hun så på ham som om han hadde stilt det dummeste spørsmålet siden tidenes første samtale.
«Vi sitter her og er så vidt ikke oppdaget av en haug med utenomjordiske muskelmenn i lendekleder, og du spør meg om jeg vil vite hva de er ute etter?» han nikket sakte, hun måpte. Hun freste og tok et hardt grep om armen hans, og huden hans spjæret så vidt ikke idet neglene hennes skar over armen som en rive. «Så klart jeg vil vite det, din dumrian,»
«Ok. Det jeg mente var at det eneste vi har, av verdi, igjen på Jorda er-» han ble avbrutt av en av skapningenes kraftige brøl, som nesten kastet dem av gårde som en ball av tørre strå. Med en gang de hadde fått tilbake fatningen, kastet Renchi seg på bena som en katt. Glassveggen bak henne var nesten ferdig kollapset og snøen hadde rast bak dem og dekket mesteparten av gulvet, mens glassplinter og rusk fra taket hadde falt ned på gulvet og samlet seg i bunker som regndammer. Hun snudde seg og stirret med vidåpne øyne på det mest skrekkinngytende, motbydelige -mildt sagt-, marerittforårsakende vederstyggeligheten hun noensinne hadde lagt merke til, og hun måtte bokstavelig talt bite seg i tungen for å ikke rope ut: «Æsj!»
Den må ha vært gruppens leder, for den var både større og kraftigere enn resten av dem, med bulende muskler og svarte, krokete klør, en piggete, beinliknende utvekst på størrelse med et vanlig menneskes arm vokste ut fra albuen dens, den hadde ansikt som en gorilla med to par dolkeliknende hoggtenner og to elfenbeinshvite, buede støttenner vokste opp der hvor kinnbena hans skulle ha vært. I den venstre hånden holdt han den pulserende energiriflen, og i den andre holdt den en firkantet, avlang, svart fjernkontroll omtrent på størrelse med en dekoderkontroll, med en fire tommers lang antenne med en liten, roterende satellittmottaker, mens kontrollen selv hadde bare én stor rød knapp.
Ok. Så det utelater muligheten for at det er en utenomjordisk TV-kontroll. Tenkte Renchi, og banneord etter banneord kom flyvende ut av den munnen som om hun hadde vært en seiler i det 18. århundre.
Lederen valset forover med lette trinn som om hele kroppen hans var fylt med helium og han inspiserte den store haugen av mennesker som hadde samlet seg sammen til en stor klump langt borte på den andre siden av veggen med smale, klebrige reptiløyne. Renchi kunne kjenne noen Vengador gripe henne hardt om armen -hardt nok til at hun merket det, men ikke hardt nok til at det gjorde vondt-, men hun var fokusert på den styggdommen som valset rundt på gulvet. Hun hørte Vengador slippe ut et skjelvende og irritert åndedrag, før han rykket henne hardt ned på gulvet.
«Hva driver du med?» freste hun sint. Men Vengador svarte henne ikke og romsterte i stedet for urolig på innsiden av jakken sin. Hun så musklene spenne seg og stivne og et hun kunne høre et lite klakk idet hånden hans grep om hva det nå enn var han så etter. Han dro armen ut igjen og Renchi svelget, tungt.
I hånden holdt han en svart pistol. Lange, smale spor var skåret inn i den og hvert spor skimret med neonrøde lys. Vengador -som fremdeles hadde et godt grep om armen hennes- trykket pistolen hardt inn i Renchis håndflate og trykket fingrene hennes om den i et jerngrep. Renchi så på ham. Vengadors ansikt var fremdeles like ufølsomt som det alltid hadde vært, men måten han stirret på romvesenene med et purt hat flammende i øynene ga henne frysninger.
«Renchi,» sa han og snudde hodet mot henne, ansiktet hans ble mildere, noe som ikke sa noe særlig stort, «ta denne og ha den nær deg, uansett hva som skjer. Så fort du får sjansen, må du løpe. Ikke nøl, bare løp. Og for all del: Ikke bli tatt. Okay?» Renchi nikket og svelget tungt, men halsen hennes kjentes ut som om den ble blokkert av et blyskjold.
«Okay,» sa hun. Stemmen hennes var like høylytt som et hviskende farvel og hun kunne kjenne pistolen vibrere svakt i hånden hennes.
Lederen brølte høyt og Renchi kom seg fort på bena og lenger unna dem -det var rart de faktisk ikke hadde sett dem. Lederen gryntet som en gorilla og holdt kontrollen høyt til værs. Han trykket fort på knappen. Pærene gikk med en knasende lyd, alle skjermer og tabeller sloknet med en kortsluttende lyd og alle robotene hang slakt forover.
Lederen gryntet igjen. Han trakk pusten dypt og bjeffet: «Samle sammen menneskene,» Og plutselig kom robotene til live igjen. Øynene deres lyste rødt og de laget en ganske skremmende summing idet de sirklet rundt haugen av skremte mennesker. Renchi frøs.
«Vengador?» hvisket hun skremt, og snudde seg mot ham sakte. Men Vengador var borte, og Renchi kunne kjenne kroppen stivne.
Hun kikket opp over kanten på skranken igjen, og blikket hennes falt på den enorme, grønne skikkelsen som trampet rundt midt ute på gulvet og bjeffet ordre og Gud vet hva, både på engelsk og andre ikke-jordiske språk, i sør, øst, nord og vest og alt der i mellom. Han stoppet og sto fullstendig stille. Han rynket på nesen og snøftet, så opp mot taket og med en aksent som gjorde alt mye skumlere, sa han: «Hvor gjemmer du deg hen, jente?»
Hun hikstet, og den tynne, pipende lyden lød som et ekko gjennom rommet. Øynene hennes ble store av frykt, og hun slo hendene om munnen og kastet seg ned bak skranken igjen.
Men det var for sent, og lederens dype, mørke humring fikk gulvet til å vibrere. «Bare kom fram, ellers må jeg nok dessverre bli litt hardhent,» Hun kunne nærmest føle de stygge øynene hans på henne.
Hun kunne høre han lette på beina, og gulvet ristet kraftig. Hun kunne høre ham komme nærmere og nærmere. Skyggen hans ravet over henne og kom sakte nærmere. «Det er ikke pent å gjemme seg, lille jente

Renchis hæler dunket mot gulvet i korte nedslag. Hun løp bokstavelig talt nesten i blinde, det eneste lyset hun kunne ty til var det skimrende, neonrøde lyset fra pistolen. Hun kunne høre dype, vibrerende bjeff og brøl kaste seg av veggene. Hjertet hennes hamret mot brystet og ribbeina, lungene verket og halsen hennes var for tør og klebrig til at hun kunne svelge. For Renchi gjaldt det liv eller død å finne en ekte gang og ikke møte på en blindvei -det var skremmende rart hvor likt Heathrows ombygde ganger minnet henne om et slott fra slike gamle skrekkhistorier.
Hun stønnet og tok en krapp sving til høyre inn i en smal korridor. Den var for smal til tre meter høye styggdommer på anabole steroider, men akkurat stor nok til en vanlig jente fra Jorden. Hun skviste seg inn i den smale åpningen, så nærme veggen som mulig, helt til hun var rundt to meter inne. Det var da hun hørte noe skremmende: To par føtter klasket hardt mot gulvet i takt med hverandre. Hun holdt nærmest puste og lagde ikke en lyd. Hun kunne høre skapningens rallende pust og snøftende snusing komme nærmere. Bena dens skrapet mot bakken og lyden minnet Renchi om barn hun hadde sett tegne på gaten med et stykke kritt eller en stein. Hun stakk hånden forsiktig ned i lommen, grep et forsiktig tak om mobilen, trakk den skjelvende opp igjen, løftet den forsiktig fram så langt som hun torde og justerte vinkelen i håp om å få et lite glim av forfølgeren skjermen.
La meg si dette: Renchi er ingen lettskremt jente -faktisk, så ville jeg ha advart deg mot å prøve å skremme henne, for den jenta har en kort lunte og hun kan kaste verktøy og andre harde gjenstander med dødelig fart, kraft og presisjon-, men det var så vidt ikke hun slapp mobilen og skrek til lungene hennes sprengte. Forfølgeren hennes var et demonisk beist med svart pels, hadde kropps-bygningen til en hund og var på størrelse med en okse på anabole steroider. Den hadde poter på størrelse med hockeyhjelmer og på hver pote var det tre krumme klør på størrelse med sigder, hodet dens var kjegleformet med to kullsvarte øyne like store som en klinkekule, en lang maurslukertunge og store sagbladtenner festet på samme måte som hos en blodigle.
Beistet løftet hodet, tungen dens veivet rundt og nok en gang kunne hun høre de rare snuselydene som beistet laget. Bak den kunne Renchi se to skygger til som nærmet seg, og på formen å dømme var det nok to av de 36 hun hadde sett tidligere. Beistet stoppet opp og begynte å gå rundt i sirkel, bjeffende og brølende ondsinnet.
Vær så snill, gå videre, din demoniske kjøter. Renchi var nesten på kanten til å gråte ut av frykt og hun kunne høre Vengadors ord om igjen og om igjen som en ødelagt plate: Og for all del: Ikke bli tatt. Hun så på pistolen med et nervøst blikk. Hvis alt kom til alt, ville hun være villig til å gjøre det? Hun hadde hørt om fæle ting som hadde skjedd med kvinner og menn som hadde blitt tatt til fange under den siste store verdenskrigen, og om disse vesenene gjorde det samme med deres kvinnelig fanger ville hun helst bruke den enn å bli med dem. Det er bare å trykke på avtrekkeren, ikke sant?
«Nå, gutt, har du funnet henne?» sa en dyp, raspende stemme, og lyden -som minnet Renchi om sandpapir på tre- fikk henne til å grøsse. Stemmen var overraskende kjælen med tingen og Renchi humret neste ved tanken på at den uhyrlige skapningen kanskje var noens kjæledyr. Hun så ned på skjermen. Et av romvesenene hadde satt seg ned ved siden av hunden og kjælte med den og laget noe som hørtes ut som babylyder. Dette romvesenet så ikke så skremmende ut som lederen, men det vil ikke si at han ikke kom til å skremme livet av enkelte småbarn og pensjonister. Han hadde ingen klør eller beinliknende utvekster eller støttenner, men han hadde to steinbukkhorn på hver sin side av pannebrasken og to flaggermusører i størrelse XXL deluxe. Han satt på huk ved siden av beistet, som satt og brummet i en blanding av fornøyelse og oppspilthet mens den snuset som en gal.
«Å kom igjen, Xeruz,» sa en annen stemme. Denne stemmen var sprukken og full av irritasjon. Det kjælne romvesenet, som hun nå visste het Xeruz, så bort på kameraten sin med en misfornøyd mine og plasserte armene i kors. «Vi har ikke tid til dette. Obersten blir utålmodig , og da kan du kysse farvel til både halsen din, kroppen din og snuseren din,» Xeruz pep og holdt beskyttende om styggdommen som om den var en hund.
«Ikke si sånne ting, Virzacz, det skremmer'n,» men beistet så ikke ut til å bry seg, og sniffet istedet vilt ut i lufta. Beistets poter skrapet mot bakken og lyden av dets rallende pust kom nærmere og nærmere.
Den sto nærme korridoren nå, og Renchi stoppet nesten å puste. De svarte øynene dens lyste en ond nyanse av rødt, den flekket tennene, kastet hodet bakover og brølte et blodfrysende brøl. Renchi svelget tungt. Hun klemte hardt om pistolen og spente hanen sakte med et hult klikk og den neonrøde skimringen ble enda mer intens. Beistet bøyde seg ned og stakk halen i været. Renchi kunne se de kraftige bakbeina spenne seg og hun løftet pistolen med en skjelvende arm. Beistet brølte igjen og bykset som et ett-tonns kattedyr mot Renchi. Hun trykket hardt på avtrekkeren og en glødende, skarlagenrød kule av ren energi ble avfyrt fra munningen i en enorm fart og traff beistet mitt i brystbenet, mens den kraftige rekylen kastet Renchi bakover og fikk henne til å treffe gulvet med et hardt dunk. Beistet falt tungt i bakken med et døende hvin og hver muskel i kroppen dens ble slapp.
Renchi hostet. Pusten hadde blitt slått ut av henne, kragebenet hennes verket smertefullt og skallen hennes banket som en skarptromme. Hun stirret vantro på pistolen. Den intense gløden ble nok en gang til en svak skimring og lysegrå røyk seg ut av munningen som på et leirbål.
«Nei!» skrek Xeruz fortvilet i et blodfrysende. Gulvet ristet voldsomt med hvert av kjempens steg. Kjempen satte seg ned ved siden av det døde beistet mens han hulket og skrek. Han løftet hodet og skulte bort på Renchi med et morderisk blikk og hun kjente frykten spre seg over henne som en skygge ved synet av det flammende hatet i Xeruz' blodskutte øyne -hvis blikk var i stand til å drepe ville Renchi ha dødd flere ganger enn noen kunne telle. «Dette skal du få svi for, merr,» det rene hatet i stemmen hans var giftigere enn slangegift og Renchi tvilte ikke et sekund på at han mente alvor og hun kjente frykten sakte lamme henne som et giftig bitt. Xeruz reiste seg med kjeven åpnet på vidt gap mens han brølte og bannet på et eller annet utenomjordisk språk. Det viste seg fort at den smale korridoren ikke var noen stor sak for Xeruz, som ikke trengte mer enn en hånd for å få tak i den ubevegelige Renchi.
Å, nei, nei, nei, nei, nei! Ikke rekk bort, ikke rekk bort. Tenkte hun skrekkslagent. Og da de eventuelt ville gjøre det- nei. Det orket hun ikke å tenke på. Hun prøvde desperat å gripe tak i pistolen, men armen hennes var like urokkelig som et blylodd. Kom igjen! Det var bare å gripe tak i den og trykke på avtrekkeren, så ville alt være over. Hun grep tak i kolben. Men, dessverre, ville ikke skjebnen være så grei som hun hadde håpet, og med et hard jerngrep rundt beina hennes rykket Xeruz til hardt.
Nei, vær så snill, alt annet enn dette. Ba hun idet hun kjente Xeruz' store fingre klemme rundt henne fra knær til skuldre og presset henne hardt mot veggen.
«Nå,» stemmen hans var full av ondskap og skadefryd, «skal du få svi,» sa han og presset Renchi enda hardere mot veggen og humret av fryd da han hørte hennes skrik runge gjennom korridoren. Renchi skar tenner, hun kunne kjenne smaken av blod i munnen og hun kjempet hardt for å ikke miste bevisstheten. Xeruz lente seg nærmere. Han hadde tennene på tørk i et bredt glis og synet av kjempens gul-svarte, flekkede og hullede tenner fikk Renchi nesten til å brekke seg.
Typisk! Tenkte hun irritert mens hun vred seg i ubehag. Jeg stirrer døden rett inn i gapet og alt jeg kan tenke på er tannhygiene. Men hvorfor -og jeg spør deg, Gud- å hvorfor kunne han ikke ha tatt seg en mintpastill først?
Kjempen lente seg framover, med gliset fremdeles på, og øynene hans glitret i sadistisk glede.
«Dette kommer jeg til å nyte,» sa han. Xeruz' pust fikk Renchi til å se dobbelt og hun måtte vende hodet så langt vekk fra kjempens munn som hun kunne for at frokosten, lunsjen og middagen ikke skulle slå seg sammen og flykte.
Xeruz slapp rifla og den falt i bakken med et klakk som en plastikkleke. Han løftet armen høyt over hodet, knyttet neven og spente musklene så hardt at armen ristet. Renchi lukket øynene hardt igjen og ventet på slaget som kjempen kom til å ta livet hennes med.
«Si adj-» et dypt, nærmest brølende, skudd skar gjennom lufta som en kanon. Xeruz stavret fra side til side og en motbydelig blanding av brekninger og kvalte gurglinger vibrerte fra strupen hans. Renchi åpnet et øye og hun kunne knapt tro hva hun så. Han stirret tomt ut i lufta, øynene hans ble blekere og blekere for hvert sekund, armen som han hadde hevet til slag hang nå slapt ved hans side og en stor mengde med blodig skum rant fra munnen hans som sikkelet til en engelsk bulldog. En kjegleformet pil stakk ut av halsen hans, knitrende og fresende med elektrisk energi. Xeruz stoppet å stavre, øynene hans var blanke og tomme og han lente seg skremmende mye bakover. Fingrene hans løsnet grepet på Renchi og hun og kjempen falt hardt i gulvet.
«Au, au, au!» stønnet hun mens hun gned seg på det verkende halebeinet sitt. «Hvordan kan et lusent to meter høyt fall gjøre så vondt?»
«Det kommer an på hvordan en lander, frøken Renchi,» Renchi gispet. Den stemmen kjente hun igjen lett. Hun snudde seg rundt sakte med det kaldeste og roligste utrykket hun maktet. Synet av han fikk Renchis blod til å koke og nesten fordampe, kinnene hennes til å blusse like rødt som pelsen til en rev og øynene hennes til å brenne med et så sterkt hat at det nesten satt ham i flammer. Hun pekte på ham med en beskyldende finger -hvordan hun fikk til det vet ikke jeg- og med tommelen hvilende 'uskyldig' på hanen -litt vel nærme til å spenne den, vel å merke. I hånden holdt han en pistol ganske lik den hun selv hadde, men den skimret med en marineblå glød og pulserte med varme og en elektrisk fresing summet i øret hennes. Hun greide ikke å bestemme seg for om hun skulle løpe bort å omfavne ham, eller løpe bort å kvele ham, for begge de to virket passende nå.
«Jeg vet ikke hva det er du tror du gjør her, men jeg skal si deg-»
«Jeg beklager så meget at jeg må avbryte klagingen din,» sa han, «men som du kanskje vet, er vi ikker alene,» den siste delen sagn han så rent som et kirkekor mens han skakket diskret, men febrilsk, på hodet i hennes retning og hevet pistolen. Renchi stønnet irritert, men snudde seg rundt.
Sant det... For bak henne satt enda et romvesen, som hun gjettet var Xeruz' 'kompis', Virzacz. Han satt med bena samlet i lotusstilling som om han drev og mediterte med en likegyldig og kjedet mine. I motsetning til de andre i skvadronen så Virzacz nærmest menneskelig ut, hvis man så bort fra øynene, musklene, den grønne huden, abnormale høyden og et par med bleke kattehoggtenner.
Den første tanken som Renchi faktisk kunne bearbeide var: Han ligner på en utenomjordisk versjon av Vengador. Og i motsetning til Xeruz -Renchi grøsset ved tanken på den morderiske kjempen- ser det ut som han vet hva fluor og bukser er. For Virzacz brukte bukser, selv om de var relativt korte og stoppet rett over knærne. Fluor brukte han også, for tennene hans var like skinnende og bleke som tennene til en modell -bortsett fra at Virzacz ikke smilte. Rund halsen hans hang et svart kjede dekorert med hoggtenner.
Han viftet dovent med hånden og gjespet slik at kjevene sto på vidt gap. Han lukket kjevene, øynene hans var skvist hardt igjen med små, glitrende tårer piplende ut av kanten på øyelokkene.
«Senk pistolen, gutt, jeg kommer ikke til å gjøre noe,» sa han delvis uklart, men Renchi plukket opp et snev av takknemlighet i stemmen hans. «Jeg ska'kke drepe drepe dere, så slapp av,» Vengador senket pistolen mistroisk og så spørrende på romvesenet.
«Ikke?» kjempen ristet på hodet og gjespet igjen, denne gangen hadde han nok manerer til å dekke over med håndbaken.
«Nei,» uttalte han sakte som om han snakket til et barn.
«Hvorfor?» spurte Renchi, like forvirret som Vengador, og så bort på den døde kjempen og beistets sammenkrøllede lik.
«To grunner!» sa Virzacz og holdt frem to fingre i en V for å understreke det. «En: Det er for stressende og for slitsomt,» han fjernet en finger, «Og to: Dere gjorde meg nettopp en tjeneste,» Renchi så bort på Vengador med et spørrende blikk, men han bare så like forvirret tilbake.
«En tjeneste? Mener du...?» spurte Renchi, mens hun pekte usikkert bort på Xeruz.
Virzacz nikket og ga henne et kortvarig, men takknemlig smil. «Æhh...hvorfor var det en tjeneste?»
«Han er svogeren min,» svarte, kort og ærlig.
Selvfølgelig er det svogeren hans. Det er jo åpenbart, «Uhm...herr Virzacz?»
«Ja?»
«Har søsteren din...ja, ser hun dårlig...har luktesansen hennes sviktet?» dette fikk Virzacz's kinn til å svulme og han holdt seg til siden i et krampetak. Kinnene hans ble røde som kirsebær og han måtte klemme tak i leppene som en skrustikke for å ikke brøle ut i latter, men nå virket det som om han skulle falle om av mangel på surstoff
«Det skulle man tro hvis en...ser det fra jordboeres...perspektiv, skulle en ikke?» sa han mens han gispet etter luft. Renchi nikket sakte. «Men nei, folk som Xeruz er et...hva er det nå man kaller det -et kupp, ja, han er et kupp. Det er sant, uansett hvor absurd det høres ut,» Renchi så forvirret på ham.
«Hva med deg da?»
«Meg? Jeg er for pen, folk som meg kan ikke skremme vekk villdyr slik som Xeruz. Den fyren kan skremme bort styggingene ved å stikke hodet ut av døra -og den merra av ei søster jeg har ser ikke stort bedre ut,» sa han mens han strøk tårer ut av øyekroken. Renchi hørte Vengador nærme henne bakfra. Han snek seg opp bak henne og lente seg inn.
«Pst, Renchi!» hvisket han i øret hennes. «Hører du det?»
«Hører hva da?»
«Skritt!» Renchi skjerpet hørselen så godt hun kunne. Vengador hadde rett. Hun hørte skritt. De var riktig nok langt unna, men de beveget seg fort og klikkingen av føtter mot gulvet hørtes ut som om noen slo på en skarptromme.
«Vi må dra nå, Vengador, de kommer. Raskt!» Vengador nikket og -til Renchis store forskrekkelse- tok et godt grep med en arm rundt Renchis skuldre og den andre rundt bak knærne hennes og heiste henne fra gulvet med et raskt løft. «Woah!» skrek hun forskrekket mens hun sprellet som en fisk på land med ildrøde kinn, «Hva i brennende helvetet tro du det er du gjør?» Men Vengador hørte henne ikke, han nikket takk og farvel til Virzacz, som gjorde det samme til dem, spant rundt og la på sprang som et løpsk lyntog ned gangene. Renchi gned tennene sammen i skam og sinne og med blussende kinn skrek hun til ham med en høy og truende røst: «Vengador, sett meg ned med det samme ellers så kommer det til å bli spilt mye blod her, og det mener jeg,» brølte hun mens Vengador passerte krappe svinger og manøvrerte seg gjennom gangene som om han kunne veien i blinde, og med mindre han hadde nattsyn så gikk han jo nesten i blinde.
«Hør her, frøken Renchi, hvis du ikke kan lære deg å holde kjeft og ti stille så kommer det til å få oss i masse trøbbel. Du liker meg kanskje ikke, men nå får du ta til takke med det du kan få til vi har kommet oss i sikkerhet,» brølte han tilbake, nesten på bristepunktet. «Å, forresten, navnet mitt er ikke Vengador,» sa han. Renchi måtte stritte mot med all den kraften hun hadde over seg selv for å ikke brøle tilbake: «Å, virkelig! Det visste jeg ikke!» men hun holdt det tilbake.
«Og hvorfor forteller du dette til meg nå, herr Anonym?»
«Fordi jeg må vite at jeg kan stole på deg, og du meg,»
«Så hva er navnet ditt da? Misterio? Beklager, men jeg kan noen spanske strofer også, kjøtthue!» han svarte ikke, men hun kunne høre at han mumlet, «det er som å forklare noe til et barn,» under hvert åndedrag. Hun pustet ut og spurte ham igjen, denne gangen mye roligere: «Beklager, hva er navnet ditt?» han så ned på henne og hun kunne se at pannen hans var furet i en blanding av sinne og frustrasjon.
Den irriterte minen forsvant og leppene hans bøyde seg i et hånlig smil. «Vet du ikke at man introduserer seg selv før man spør andre om å gjøre det samme? Eller hva, frøken Renchi?» Renchi skar tenner. Denne -for å si det mildt- drittsekken- var uutholdelig irriterende, og det visste han sikkert. Men hun holdt fatningen til et visst punkt og med bitende tunge sa hun: «Mitt navn er Hinata ''Renchi'' Tendo, kan jeg muligens få Deres navn nå, herr...?» sa hun mens hun prøvde å få seg selv til å virke så hjelpeløs som hun kunne. Vengador -eller hva det nå enn var han het- så rart på henne, før han humret rart og ristet på hodet som om han hadde vært vitne til noen barnslige ablegøyer. «Mitt navn, O fagre jomfru,» Så han bekjemper ild med ild, tenkte Renchi, «er Cyrus. Cyrus Borg,»