HOME | DD

Ragnhethur [2013-11-04 14:26:39 +0000 UTC]

I hate seeing people like this, especially an old friend. I'm sorry I can't do anything ;-; I'm just hoping things will pick up soon.

👍: 0 ⏩: 1

Sheepspotato [2013-11-03 23:48:45 +0000 UTC]

i feel so connected to this.

👍: 0 ⏩: 1

Arctic-Azura [2013-11-03 15:02:07 +0000 UTC]

aw..likeWahyaSevlow  say, I hope you fell better<3
I`ve been totally mad myself today to be honest, all those flash backs of bad things that happend in the past are hunting me, had to put on music and a movie to calm down and block it out before ...well the rest nobody wants to hear, Im just sick of people sayng they`re willing to stay in my life when they`re trying to report me becouse of anger and feelings..

👍: 0 ⏩: 1

Grusart [2013-11-03 13:54:51 +0000 UTC]

Det høres ikke ut som du er i et sunt forhold. Jeg følte liknende frustrasjoner over eksen, med den alltid overhengende konflinkten om både alkohol og tobakk - spesielt siden han var mindreårig på den tiden, og det var et viktig poeng for meg. Nå har jeg slått meg til ro med å konkludere at han jeg var sammen med var en ufornuftig taper - med holdninger jeg ikke tolererte til slutt. For eksempel manglende egenskap til å se muligheter, han var ekstremt negativ - spesielt når jeg prøvde å være positiv. Det var et ødeleggende forhold. Jeg følte meg som ei matte han kunne tørke dritten sin på.

Det er hardt å ikke kunne forandre noen til å forstå - og i denne situasjonen tror jeg at den som skal forstå noe som helst, i såfall gjør det når det er for sent. Kanskje ikke engang da.

Men hvis han gjør ting som frustrerer deg så grenseløst, og du ikke kan gjøre noe med det - kommer det til å ødelegge deg.

Vet ikke om du vet det for sikkert, men jeg tar deg veldig seriøst på disse tingene. Jeg har ikke energien til å være til stede til enhver tid, og er nok heller ikke den rette til det. - Men jeg tror og håper du klarer å løse dette. Til hjelp eller ikke, skriver jeg mitt av erfaring fra mitt eget forhold, som kanskje kan sammenliknes med det du forteller;

Konflikten om tobakk og alkohol tok ikke slutt, og sammen med flere ødeleggende faktorer, ble det nok. I mellom der var det en pause hvor det egentlig var slutt. Vi ble senere sammen igjen på en klein måte, men det funket ikke, så vi skulle prøve å "bare være venner". Det gikk heller ikke, da jeg ikke sluttet å bry meg om alt ufornuftig han drev med, og han stadig gikk over intimgrensen. (Jeg tilgir ikke meg selv for å ha latt de tingene skje - men det tar jeg som erfaring.) Jeg kuttet kontakten. Med tanke på alt man har delt og gjort sammen, er det hardt å bare kaste fra seg noe man har brukt så mye tid på. Men det kan kanskje være til det bedre. Det er lett å føle seg veldig bundet fordi en har tilbragt mye tid med personen - men hvis det gjør vondt, er det ikke sunt.

En vane jeg merket meg etter at jeg kuttet kontakten, er at jeg begynte å romantisere han ene kompisen min, og etter hvert ble frustrert fordi han heller "ikke var som jeg ville" - da er det feil. Så feil som det blir. Det ble akkurat som med eksen min, bare at vi ikke var sammen. Man skal ikke trenge å romantisere og drømme om at en konkret person skal matche ens idealer.

Jeg mener det skal gå i hop: Begge skal ville dele med hverandre, respektere hverandre, være der for, og trøste hverandre - men samtidig ha en balanse så man ikke stenger hele resten av verden ute. Jeg beundrer de jeg ser er i forhold, som jeg knapt ser sammen med kjærestene sine - og når de er sammen, kan de fortsatt snakke med andre folk. De virker som de har løst det, at de har balansen inne.

Det har ikke jeg - men så har jeg kun vært i ett forhold.

Nå er det enten fordi jeg er kresen, at jeg er som jeg er, eller bare at jeg ennå ikke har møtt min match; men jeg er ennå singel. Jeg skulle gjerne hatt noen, men kjenner ikke den rette ennå. I mellomtiden går livet videre, og jeg lever ut ambisjonene mine ved å studere animasjon.

Klart, det hadde vært fint å ha noen til å holde rundt seg om natta, men så lenge jeg ikke ennå kjenner den rette, tar jeg til takke med fantasien om å bli holdt rundt. Det er levelig. Jeg har venner her å sosialisere med, og de er godt selskap.

Eksen prøver fremdeles med jevne mellomrom å få tak i meg - nå meg gjennom sosiale nettverk, sende meldinger. Jeg vil ikke snakke med ham for alt i verden. For jeg vet hvordan det blir; det kommer til å bli ødeleggende for meg, og kaste bort all min tid og energi hvis jeg lar ham komme nær meg.

Jeg vet ikke helt om jeg får poenget mitt fram her. Men hvis du smerter fordi han ikke passer til dine idealer, er det to løsninger så langt som jeg ser: Aksepter hvordan det er - eller bli kvitt det. Kan hende der finnes en mellomting, men disse er i hvert fall de mest konkrete.

Etter at det ble helt slutt har jeg også reflektert mye på alt han faktisk har gjort meg vondt. Og det er ikke så rent lite - faktisk har han gjort meg nesten ingenting godt, og jeg føler meg i ettertid som den naive idioten som lot ting gå som de gikk, og som holdt ut i så lang tid. Det gjør meg sint.

For nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg selv har alt på stell: Selv om jeg har kuttet kontakten og styrer med livet mitt, tenker jeg ofte på ham - gjerne med aggresjon, vold, og anger i tankene. Alt jeg selvfølgelig kunne gjort annerledes, hvordan jeg vil kverke ham hvis jeg noen gang ser ham igjen... Det som plager meg mest av alt, er hvordan jeg misliker alt som minner om eller likner ham. Noe tyder på at jeg ikke er riktig ferdig med det hele - men fremdeles har jeg det bedre nå enn da jeg var sammen med ham. Livet går videre. Kanskje forsvinner han fra tankene mine når jeg treffer den rette.

Vet ikke om dette var relevant eller interessant for deg, men kanskje finner du noe behjelpelig mellom linjene... Livet går videre, du er fortsatt ung. I det minste, håper jeg du føler deg bedre i dag. Klem

👍: 0 ⏩: 0

WahyaSevlow [2013-11-03 06:14:31 +0000 UTC]

Hope you fell better.

I'm in a similar situation...   

👍: 0 ⏩: 1